Du har kanskje hørt dem? Velmenende voksne samlet rundt et kaffebord, samtalende om såkalt oppegående ungdom.

Så fort de når tenårene, kategoriseres podene våre som mer eller mindre oppegående mennesker. Hvilke kriterier gjelder egentlig i dette fesjået?

Det aner meg nemlig at det finnes en del uskrevne regler for hva som kan kategoriseres som oppegående og ikke:

1. Du bør helst ha såkalte ressurssterke foreldre, hva nå det er. For se, der er det enda et beslektet uttrykk som er vanskelig å få helt grepet på.

Sånn instinktivt får jeg følelsen av at du kategoriseres som ressurssterk dersom du har foreldre som har kommet seg trygt gjennom høyere utdanning, og gjerne en såkalt akademisk retning som gjør at du behersker språk og teori på en god måte.

Om foreldrene dine har mye penger eller ikke, er kanskje ikke det viktigste. Det skader likevel ikke.

Hør våre kommentatorer diskutere kroppspress og vanskelige samtaler med lege og forfatter Kari Løvendal Mogstad

2. Du bør helst ha noen evner i bunn som er over gjennomsnittlig gode. Disse evnene bør helst være av typen som gjør at du kan hevde deg innen teoretiske fag knyttet til høyskoler og universitet.

Har du noen gang hørt om en ressurssterk bilmekaniker? Eller en oppegående frisør? Yrkesfagene ser ut til å score svært dårlig i dette fesjået.

3. Du bør helst være omgjengelig, sosial og såpass jovial at den eldre generasjon setter pris på deg. Her går det ikke med uttrykk som «særr» og «LOL». Du bør kunne kommunisere på de voksnes premisser, ellers rykker du fort nedover på lista over mer eller mindre oppegående mennesker.

Les også «Røff ungdomsdokumentar»

4. Et innbydende utseende faller også positivt ut, og kan være det som bikker vektstanga den ene eller andre veien. Hvordan ser egentlig en oppegående ungdom ut?

Kjører han moped eller lettmotorsykkel, liker han vømmøl eller Kygo? Drikker hun vann eller rusbrus, går hun i Cubus-bukse eller Filippa K?

5. Oppegående eller ikke virker nesten å være en medfødt, slektsmessig greie på linje med at du fødes inn i et monarki eller til en odelsrett. Du arver statusen dine foreldre opparbeidet seg, og deres før det. Her er det intellektuell tyngde som gjelder.

Begrepet «oppegående» er ikke nytt. Kanskje kom det med opplysningssamfunnet, hva vet jeg, men jeg vet i alle fall at 68-generasjonen har brukt det flittig. For dem var det vitenskapelig kunnskap og politisk engasjement på rett side som gjaldt.

Vi, barna deres, har nok også dratt med oss kategoriseringen, bare at det i dag er blitt enda viktigere hvordan du ser ut og kommuniserer. Hyllesten av enerungdom er i alle fall ikke blitt mindre.

Hva oppnår vi med det? En problematikk med skolefrafall som står på stedet hvil. Et stadig økende antall ungdom som føler de ikke strekker til, og mister troen på seg selv. En dobling av antallet unge uføre på ti år. Vi har hørt det før, gang på gang, men lytter vi? Vil vi ha et slikt klassesamfunn definert av kunnskap, status og ressurser? Hvor lett er det for et barn av såkalte «ikke-oppegående-mennesker», å komme ut av den kategorien og selv bli omtalt som oppegående?

Les mer: Ungdommer på Saupstad og Kolstad føler seg snytt av politikerne: Penger de var blitt lovet til en ny aktivitetspark, er fjernet.

Hvis vi skal være så innmari opptatt av å definere folk, burde vi i det minste gjøre det enklere å bevege seg mellom kategoriene. Da kan vi starte med å bekjempe de stadig økende forskjellene i landet vårt, og få redusert skolefrafallet og andelen ungdom med psykiske lidelser.

Hvis vi ikke gjør det, må vi slutte å lure på hvorfor folk mister tiltro til systemet, dropper ut av skolen og begynner å stemme på politikere à la Donald Trump.

marte@scenemidt.no