Når terroren kommer så nær oss, er det umulig ikke å bli berørt. Vi blir så maktesløse, sinte og oppgitte. Redde også.

Vi kan aldri beskytte oss helt mot den typen ugjerninger som har skjedd i Manchester og altfor mange andre steder i verden.

Men en ting kan vi: Vi kan være litt snillere mot hverandre. Ja, jeg vet godt det høres banalt og naivt ut. Men jeg mener det helt oppriktig. Vi bruker så mye tid og krefter på krangling og misnøye.

Ta for eksempel domstolene. I mange av landets tingretter handler nesten halvparten av de sivile sakene saker er om at foreldre etter et samlivsbrudd ikke kan bli enige om hvor barna skal bo eller hvor mye samvær den ene eller den andre skal ha. Er det riktig bruk av samfunnets ressurser at så mange foreldretvister havner i rettsapparatet? Hva med barnet oppi det hele?

Og har vi ikke en eks å krangle med, har vi kanskje en arbeidsplass. Her har vi rikelig anledning til å krangle med hverandre. Så det gjør vi.

Hans liker ikke Grete og Per kan ikke samarbeide med Pål, dessuten var det vel heller du selv som skulle hatt den lederstillingen siden sjefen er så dårlig. Så da blir Per syk, Grete får vondt i ryggen og selv har du det heller ikke så bra, kan du fortelle venner og naboer.

Og når vi snakker om naboer: Styrer. For eksempel i borettslaget, eller i fotballklubben, der er det jo bare maktsyke duster, ikke sant? Eller en del da, i alle fall han ene, litt ekle, han med for trang skjorte.

Så snakker vi med vennene våre, om hvor trasig vi har det. For hadde det ikke vært for den og den, ville alt vært bra. Hvis vi hadde hatt bedre råd, ikke hatt det så travelt, hatt mere fri, vært litt slankere, hvis det ikke hadde vært så dårlig vær!

Les også denne historien fra Fru Fabelaktig: Når typen heller vil drikke øl enn å tømme oppvaskmaskina

Men vi kan bedre. Det viste de i Manchester etter terrorangrepet, hjalp hverandre og trådte støttende til der det trengtes. For vi har det i oss vi mennesker.

Vi er tross alt sterkest når vi står sammen. Enhver som har stått i en konflikt, vet at det tapper en for krefter, enten du går seirende ut av kampen eller du står igjen som taper. Surhet smitter. Men det gjør også glede. Å si noe til andre koster ingenting og det er ingen lov som forbyr det.  Mer energi får du selv også. Forskning viser at vi faktisk blir gladere når vi smiler til oss selv i speilet.

Når jeg var i radiodebatter, brukte jeg alltid å tegne et smilefjes på arket med notater for å minne meg selv om at jeg skulle smile. For det høres gjennom radioen. Stemmen blir annerledes når man smiler. Bare se på sangere. De smiler fordi stemmen blir lysere og mildere da.

Les også: Sjefens ansvar å redusere fravær

Men noen ganger er sorgen så tilstedeværende i livet at man tenker at man aldri igjen vil komme til å kjenne virkelig glede. Det er i slike stunder vi andre må trå til – være et medmenneske.

Jeg bor rett ved en kirke. Fra vinduene mine får jeg med meg både sorger og gleder: Barnedåper hvor familier samles om den lille, konfirmasjoner med unge mennesker på vei inn i voksenlivet, vielser med glade par og gjester i finstas, men også triste begravelser og urnenedsettelser på den vakre kirkegården. Livets syklus.

Det er mange virkelige ting å være lei seg for. Og mange ting å være sint for. Men jammen er det veldig mye å være glad og takknemlig for også.

Vil du ha ukas meninger gratis i innboksen? Meld deg på Adresseavisens nyhetbrev via denne lenken

Kanskje burde vi børste støvet av gamle bøker om Pollyanna eller Pippi Langstrømpe og spørre oss selv om det virkelig ikke er noe å være glad for. Verden er ikke nødvendigvis rettferdig, men vi kan selv velge hvordan vi vil takle urett når den rammer oss.

Min mormor og morfar siterte ofte Wergeland fra diktet Mig selv: «Klag ikke under stjernene over mangel på lyse punkter i ditt liv.»

Kanskje bør vi rett og slett klage litt mindre, være hyggeligere, snillere og rausere med hverandre. Da har vi krefter igjen til de store utfordringene.

merethe.ranum@outlook.com

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter