Et språk er kjekt å ha. Det gir oss mulighet til å kommunisere og motta informasjon. Via medier, som nå til dags er mer enn gode gamle NRK og noen dagsaviser, bombarderes vi med informasjon.

Skjønt «informasjon», det er ikke grenser for hvilke begivenheter på kloden media - som ledd i sitt samfunnsoppdrag - tar ansvar for å fortelle oss om. I denne kakofonien av informasjon er det viktig for de enkelte media å komme til orde, bli lest og generere klikk.

Dette gjør noe med språket. Her gjelder megafonprinsippet.  Jo mer lyd, jo mer blir man hørt. I skrevne medier er det jo ikke lyd, stort sett, så da må det velges megafonord.

Her forleden ble jeg forledet til å klikke på følgende tekst: «Skrekk-reke får forskerne til å måpe! ». Det vakte min nysgjerrighet:  Hva er nå en skrekk-reke? Må jeg passe meg for den? Hva er det dette fryktelige dyret har gjort, som fortjener mediaomtale?

En undertekst etter at jeg hadde klikket meg inn, kunne fortelle at «Forskerne ble forskrekkede vitner da en dypvannsreke gikk til angrep på en dragefisk. Dramaet skjedde på 900 meters dyp utenfor Samoa 27. mars i år». Dette dramaet var dokumentert med noen sekunders videoopptak.

Opptatt av debatt? Les også: Jeg er blind. Det er som å leve i en jungel. Hver dag må jeg lete for å finne frem

Javel. Jeg har all respekt for at denne lille dragefisken (den er nemlig liten), synes det var trist at livet ikke ble lengre (hvis nå fisker har følelser). Men jeg har innbilt meg at slike drama, altså at et dyr i havet angriper et ann-et dyr, er en relativt dagligdags hendelse i våre hav, både ved Samoa og kanskje til og med i Trondheimsfjorden.

Jeg ser for meg Adressa: «Skrekktorsk sluker liten fisk levende i Ringvebukta!». Og jeg stusser over at forskere som nettopp studerer livet i havet – av alle på denne kloden – blir forskrekkede vitner når de overværer noe slikt.

Men slik har det blitt. Hvis noen gir uttrykk for en smule uenighet om et eller annet, så gjør de ikke det; de raaaser! Det har rast mye i politikken i det siste: Rebekka Borsch har rast mot illojal Raja, Terje Søviknes har rast mot Venstre-vedtak om ikke å gjennomføre 24. konse-sjonsrunde, og en SV-topp har rast mot Clemets Fritt Ord-honnør - for å nevne noen som tydeligvis har gått bananas.

Mitt indre bilde av noen som «raser» involverer mye lyd, et aggressivt kroppsspråk og fråde om munnen.

Jeg har sett treåringer rase, men ikke voksne mennesker. Jeg er ikke helt overbevist om at for eksempel Terje Søviknes framsto slik. Men det slår selvsagt mer at noen «raser», enn at de på dannet riksmål uttalte seg noe kritisk om et eller annet med et hevet øyebryn.

Et monster er ifølge leksikonet et uhyre, et misfoster som er abnormt stort, uformelig eller vanskapt. Et smart retorisk grep av motstanderne var det derfor å beskrive noen standard høy-spentmaster på Vestlandet som monstermaster, all ære.

Litt vanskeligere er det som nå jevnlig skjer i fotballen: Det skåres monstermål. Jeg synes ikke noen av disse målene er abnorme eller vanskapte, tvert imot er de ganske lekre.

Vi har mye vær her i landet, og det har vi vel alltid hatt. Det har stormet og regnet her i tusenvis av år. Men nå har vi ekstremvær, som ifølge definisjonen kan være sterk vind eller stormflo.

Joda, en storm er jo ekstrem i den forstand at den befinner seg i den ene enden av en skala med hensyn til vindstyrke. Men stormer er da en helt normal del av det samlede værtilbudet naturen har i dette landet.

Vi har andre stormer også, nemlig seerstormer når et eller annet har gått galt på skjermen.

Les også: Vi er ikke vant til at tegnspråk blir sett på som noe positivt, så støtten fra barnehagen varmet

Jeg har lurt på hvor mange som da klager. Finnes det en defini-sjon på seerstorm ala Beauforts vindskala? Er det ti, hundre eller tusen som er en seerstorm?

Problemet er at ekstremvokabularet nå snart er oppbrukt. Jeg tør ikke tenke på hvordan reker, kritikk, fotballmål og ruskevær blir omtalt om tjue år.

tor.langbach@domstol.no

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter