- Unna vei, her kommer jeg, ropte vi når vi i barndommen på kjelke kastet oss utfor de bratteste bakkene. Nå gjør den amerikanske presidenten det samme – også han uten styrestag.

Vi så det tydeligst da han skubbet statslederen fra Montenegro brutalt unna fordi han hadde stilt seg i første rekke da det store «Nato-portrettet» skulle tas. Man kan si hva man vil, men Trump gjør i alle fall internasjonale relasjoner mindre forutsigelige – og under enhver omstendighet – mindre kjedelige.

«Over hele verden analyseres president Trumps ord og handlinger. Men tenk om det er tomt der inne, og USA ledes av et umodent barn som ikke har noen strategisk oversikt i det hele tatt», spør den amerikanske journalisten og forfatteren David Brooks – en kjenner av sitt hjemlands politisk utvikling og forandringer, men også kjent for sin ærlighet – i overkant vil kanskje noen si – når han med ordspillets mulige glede antyder at USA har fått et trumpete barn som leder.

Les også: - Trump rygger inn i fremtiden

Donald Trump har i enkelte sammenhenger fremstått som en autoritær person (hvordan har han ellers brautet seg frem til en multimilliardær rikdom som nærmest er helt ufattelig), en korrupt Nixon, en bablende populist eller storindustriens forlengede arm?

Men når man nå – takket være den økende interessen – kan lese utskriftene fra de intervjuer Trump har gitt siden han tilpasset seg den nye rollen i Det hvite hus, står det klart at han ikke er noe av dette. For som Brooks fremstiller det – i bunnen er Trump mest infantil! (Hvem vil motsi ham i det?)

Fikk du med deg Sven Egil Omdals kommentar: Mannens tid er på hell

Og Brooks fortsetter: For det første har de fleste voksne lært seg å sitte stille. Men til sinns er Trump fortsatt en syvårig gutt som snurrer rundt i klasserommet. Trumps svar i de intervjuene han har gitt er sjelden særlig lange – 200 ord for det meste – men typisk er han innom fire–fem forskjellige emner hvor han lander på yndlingstemaet – hvor urettferdig pressen er mot ham! Slik kan det også forklares.

Trump er ingen intellektuell mann – gu’bedre – i ordets egentlige betydning, men vervet som høyst sannsynlig er det viktigste i verden, krever også evnen til å ta til seg lærdom gjennom lytting og innspill fra andre. At den evnen mangler hos Trump, synes åpenbart for de fleste – i motsetning til hos hans forgjenger Obama.

Les også: Trump med nytt angrep på Londons ordfører

Trump kommer fra en svimlende milliardindustri der man vurderes etter evnen til å hugge til i det rette øyeblikk – med slangens presisjon, men at man også kjenner spillet ut og inn. Det er – blir det sagt – en egen form for intelligens. Etterpå kan man tillate seg å slappe av ved fjernsynet eller bruke tiden til annen «tidtrøyte». Det gjør Trump til gagns – særlig foran TV-apparatet. Noen som kjenner ham mener han er avhengig av det.

Opptatt av debatt? Les også: På danselinja fant jeg meg selv og mitt grunnlag for veien videre i livet

Verre er hans manglende evne til å dra slutninger ut fra eksisterende fakta. Han er dårlig informert om sin egen politikk. Det gjør det vanskelig å se følgene og mulige resultater. Han kan få en impuls og – nærmest på sparket – love en skattereform til tross for at hans egne folk har arbeidet lite med spørsmålet. Sånt gir naturlig nok ganske fort trøbbel for rådgivere og andre i staben.

Man skal ikke reise mye rundt i USA, særlig i sørstatene, før man som nordmann – i hvert fall den gangen jeg «debuterte» for to-tre tiår siden, ble oppfattet som representant for en – i hvert fall halvt – sosialistisk stat. «Wellfare state» var bortimot helt identisk med kommunisme, sovjetisk, av verste slag. For var det ikke staten som betalt for nærmest alt – fra vugge til grav så å si? Lege, tannlege, jordmor, sykehusopphold, sykepenger – ja, til og med ferie, var det ikke slik da? Det hadde de lest om.

Da hjalp det ikke å argumentere for at dette var den tryggheten vi ønsket oss, stort sett i alle de nordiske land. Det var dette vi hadde stemt for gjennom frie valg. Sosialisme? Nå vel. Det handlet ikke om statsstyring, mere om en særlig og tryggere form for kapitalisme som senere har vist seg å være de fleste andre samfunnsmodeller overlegen.

Mer debatt: Pasientene betaler prisen for reformen ingen vil ha

Senere har vi flikket og pusset på denne modellen – også de såkalte borgerlige partier har deltatt – til Norge, Danmark og Sverige i dag tilhører verdenseliten når det gjelder sosial trygghet. Nevnte jeg arbeidsklima, næringsliv, tillit, sosial mobilitet, osv.?

Og da har jeg ikke tenkt å liste opp mer. Det får være grenser for honnørord.

Og Trump – han får seile sin egen sjø!

Hør våre kommentatorer snakke om SP's overmot, syklistkrangel og 80-tallets tilbakekomst

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter