I forrige uke var det 50 år siden Israel tok kontroll over Øst-Jerusalem, Gaza og Vestbredden. Det er et overgrep, på samme måte som okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig var et overgrep.
Jeg var nettopp på teater og så «Rinnanbanden» – en forestilling om grusomme hendelser her i Trondheim i krigsårene 1940–1945. Det var skuespillerutdanninga i Nord-Trøndelag som hadde satt den opp som sin eksamensforestilling. Det er en sterk opplevelse å bli tatt med inn i det som skjedde de fem årene Norge var okkupert.
LES OGSÅ: I en kirke midt i byen
Forestillinga starter i festsalen på Britannia der det er forlovelsesselskap for Agnes og Åge. Stemningen er like høy som sigarføringen og det sprudler av champagne og glade unge mennesker. Plutselig når beskjeden dem. Det ruller tanks inn i byen. En fremmed makt er på vei. Er det trygt å gå ut i gatene? Kan de gå hjem eller må de gjemme seg? Det er 9. april 1940. Okkupasjonen er et faktum, og gjennom forestillingen blir vi vitne til hva krig og okkupasjon gjør med livet og med menneskene.
Og hvor grusomme mennesker kan bli. For dem som har blitt utsatt for denne grusomheten, kan livet etterpå aldri bli det samme. Selv ikke når friheten kommer.
LES OGSÅ: Vi trenger nye nyttårsforsett
Jeg har hørt historien før, i et annet land og med andre aktører. Han var 17 år den gangen, en ung mann med hele livet foran seg. Nå ligger han på et murgulv sammen med 20 andre familier som har gått i dekning bak murene i gamlebyen.
De hører hvordan flyene og helikoptrene kretser over byen. De kan også høre soldatene som marsjerer og brøler og gir ordrer, slik som soldater har for vane å gjøre. Når soldatene kommer på døren, klarer moren hans og de andre kvinnene å overtale soldatene, slik at de ikke tar med seg guttene som er over 15 år. Det er 7. juni 1967 og byen er Jerusalem. Når krigen er over etter seks dager, kryper de fram fra gjemmestedene sine til en by og et land der alt er forandret, og de får utdelt nye identitetskort, der det står at de er «resident aliens» i den byen de er født og oppvokst i.
Okkupasjonen er et faktum. Han er 17 år og har hele livet foran seg, men for han føles det som om at dette er slutten.
LES OGSÅ: På skolevei
Da tar han et valg. Han bestemmer seg for at dette er begynnelsen. Han vil fullføre videregående, selv om det medfører daglig trakassering fra soldater på vei til skolen hver dag.
Som ung palestinsk mann, som allerede har sett og opplevd altfor mye vondt, var dette skremmende og vondt. Men han fortsatte. Til han ble biskop. Biskop Munib Younan har levd hele sitt voksne liv under okkupasjon. I Norge varte okkupasjonen i fem år. I Munibs hjemland pågår den fremdeles.
I forrige uke var markeringen av at det er 50 år siden Øst-Jerusalem, Gaza og Vestbredden ble okkupert av en fremmed makt. Israel tok kontroll over landområder som ikke tilhører dem. Det er et overgrep, på samme måten som okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig, var et overgrep.
LES OGSÅ: Velkommen til crazy-land
Under krig og okkupasjon settes lov og rett og demokratiske spilleregler ut av spill. Det var vi vitne til under krigen i vårt eget land, der fortellingen om de grusomme hendelsene begått av Rinnanbanden, viser okkupasjonen i sin ytterste konsekvens.
Israel er et demokratisk land. Like fullt bryter de menneskerettighetene ved å holde palestinske barn og ungdom fengslet uten lov og dom. De flytter sin egen befolkning inn på okkupert område, til tross for at dette er forbudt i henhold til internasjonal lov. Men verst av alt praktiserer de en forskjellsbehandling, der palestinerne blir gjort til annenrangs borgere og ydmyket på daglig basis. Dette har de fått lov til å holde på med i 50 år!
Det handler ikke om jøder mot muslimer, ei heller om israelere mot palestinere. Det handler om verdier som rettferdighet og likhet i motsetning til undertrykkelse og ufrihet. Det handler om overgrep hvor en stat og et folk setter seg over et annet. Med verdenssamfunnets stilltiende støtte.
Vår egen utenriksminister har flere ganger fordømt Israels annektering av palestinsk land, men når det kommer til handling, skjer det ingenting. Lider Vesten fremdeles av et skyldtraume på grunn av det som jødene ble utsatt for under 2. verdenskrig? Holocaust var forferdelig, og det må aldri skje igjen. Allikevel kan vi ikke la det rettferdiggjøre nye overgrep i dag. Palestinerne er uskyldige i det som skjedde med jødene i Europa under 2. verdenskrig. Allikevel er det de som i dag må betale prisen. Hvor lenge?