De som trodde at Olav Duun ikke lenger har noe å si oss, tar feil. Det finnes fortsatt håp for Duun-elskere.

Dem er det fortsatt mange av, og nå i helga samles en god del av oss til nytt Duun-stemne på Jøa, der han ble født og vokste opp. Fredag åpnet elever fra den videregående skolen i Namsos, som bærer hans navn, med dans inspirert av hans forfatterskap. Og mer Duun skal det bli.

Duun er erklært som utdatert av sin senere kollega Dag Solstad. Lakmustesten var at Solstads datter ikke syntes han var særlig kul, etter å ha lest én bok av ham. Det inspirerte Solstad til et litterært fadermord. Den en gang så unge modernisten rettet et verbalt dolkestøt mot en eldre, kanoniert forfatter som i 1926 skal ha vært en stemme fra å bli tildelt Nobelprisen i litteratur.

Les også: Død over Duun

Duun er også blitt linket til nazismen i Heming Gujords biografi fra 2007. Han viser blant annet til noen av de få brevene som Duun ikke brente opp. Et sted skriver han at han er politisk nøytral, mens nazismen vokste frem ute i Europa. Nå som vi kjenner fasiten, er det lett å si at det var feigt av ham. Ingen holdning er også en holdning.

Duun mottok den tyske Heinrich Steffens-prisen i 1936. Han rakk ikke å gå opp til 9.april-testen, ettersom han døde 4.september 1939, dagen etter at Storbritannia og Frankrike erklærte Tyskland krig. Dermed vet ingen hvordan han ville stilt seg til nazistene som okkuperte Norge.

Gujords biografi er blitt imøtegått av de tradisjonelle Duun-miljøene. Til Duuns forsvar kan sies at han støttet den tyske pasifisten Carl von Ossietzky i mellomkrigstiden. Hans siste roman, «Menneske og maktene» fra 1936, er en slags undergangsprofeti basert på den truende utviklingen ute i Europa.I sin samtid var Duun regnet som en stor forfatter, og hans bøker ble oversatt til en rekke språk, ikke bare tysk.

Les også: Fortsatt teateraktuell

Det store spørsmålet er om Duun har noe å si oss i dag. Er han ikke bare en tungsindig, tvetydig og uutgrunnelig sjødikter som ikke fortjener annet enn å gå inn i glemselen?

Det mener naturlig nok ikke arrangørene av Duun-stemnet. De er ikke bare noen lokalpatrioter som vil dyrke minnet om bygdas store sønn. Tema for årets stevne er «Å vera menneske». –Duun tar opp de store spørsmålene i livet i sitt forfatterskap, sier stevnearrangør og fylkespolitiker Torgeir Strøm.

Duun finnes knapt på noen pensumliste, unntatt i Namsos og sikkert på Jøa. Hans gamle forlag Aschehoug utga for en god del år siden en språklig modernisert utgave av de sentrale verkene hans. Men du finner ham ikke hos bokhandlerne, en skjebne som rammer også de andre store norske. Forfattere som ikke utgis, blir naturligvis ikke lest, unntatt av bibliotekgjengere.

Men han er såpass interessant at litteraturvitere stadig henter ham frem, særlig er de aktive ved Universitetet i Bergen. Grethe Fatima Syéd leverte i 2015 en annerledes biografi som fikk glitrende kritikker. Hun har lest Duun som «Kunsten døden og kjærlighetens dikter», og gjør ham til noe mer enn en middels heimstaddikter med overlessede naturskildringer. Det er Duun som dybdeborer i menneskesinnet hun er opptatt av, og både hun og Duun er fortsatt leseverdig.

Les også: Sprelske juvikingar

Som ytternamdaling er jeg nærmest programforpliktet til å like Duun. Vi hadde hans samlede verker hjemme, jeg leste de obligatoriske bøkene og ble fenget av hans skikkelser. Det var uvant, men ikke umulig å lese hans namdalske nynorsk – han skrev jo slik bestemor snakket! Jeg oppdaget at han til og med hadde mye humor og ironi i bøkene sine. Forlaget Vidar har så stor tro på Duuns aktualitet at de vil utgi 15 av hans verker på ny. Det vil de gjøre på en utradisjonell måte, ved en slags abonnementsordning. Håpet for Duun-likere er at dette skal lykkes.

I 2018 er det 100 år siden han utga Juvikingar, første del av serien om Juvikfolket. Det er en fin anledning til å utgi verket på nytt – i et språk som også flere enn vi fra Ytre Namdal forstår.