1767 er et merkeår i Trondheims historie. Ikke bare ble Adresseavisen født, samme år fikk forløperen for universitetet kongelig godkjennelse, og byen fikk tre tønner gull til sosiale formål.
Da 23-årige Martinus Nissen startet avis, var Trondheim en by med omtrent 7500 innbyggere. Tilsynelatende en søvnig småby langt nord i dobbeltmonarkiet Danmark-Norge. Men hvis vi hadde hatt en tidsmaskin og kunne reist tilbake til fortiden, ville siste del av 1700-tallet vært et spennende valg. Vi ville sett ufattelig luksus og dyp elendighet, men rikdommen skapte mye av den arkitekturen vi i dag er mest stolt av, og samtidig ble viktige steiner i byens kulturelle og økonomiske grunnmur lagt. Perioden blir av historikere kalt byens gullalder.
LES OGSÅ: Avisen som er eldre enn USA
Kjøpmannsfamilier, i mange tilfeller innvandrere fra Danmark og Nord-Tyskland, dominerte, både økonomisk, kulturelt og politisk. På denne tiden besto Trondheim av områdene innenfor elveslyngen frem til byporten ved Skansen. Først i 1847 kom den første utvidelsen, da ble Ila og Bakklandet inkludert.
Siste halvdel av 1700-tallet var preget av opplysningstiden. Vitenskap, kultur og samling av bøker var populære sysler blant de bedrestilte. Det Trondhjemske Selskab ble stiftet i 1760 av biskop Johan Ernst Gunnerus, rektor Gerhard Schøning og historikeren Peter Frederik Suhm. I 1767 fikk selskapet statuttene godkjent av kongen, og navnet ble Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Herfra går en ubrutt linje til dagens NTNU.
Byens rikfolk begynte på denne tiden å overgå hverandre i å bygge herskapelige paleer. I tråd med tidens idealer ble det også mote å skaffe seg et representativt gårdsanlegg med allé og hage like utenfor byen. Her fikk man nødvendige forsyninger til et stort hushold, men fremfor alt var lystgårdene sommerresidens og en mulighet til å imponere resten av byens borgerskap og tilreisende gjester.
Stiftsgården, Harmonien, Hornemansgården og Svaneapoteket er eksempler fra byen. Ilsviken, og etter hvert Kystad, Ferstad, Lade, Ringve og mange flere er eksempler på storslåtte gårdsanlegg på landet.
Luksusen og selskapslivet blant Trondheims kondisjonerte sto ikke tilbake for stilen blant overklassen i Europa. Et luksusliv med omfattende menyer, konversasjon på engelsk og fransk og kulturinnslag med konserter og tablåer, ble utenlandske gjester både overrasket og imponert.
Noen av kjøpmennene i Trondheim var blant de absolutt rikeste i landet. Både Hans Hornemann, som døde i 1764 og Thomas Angell, som døde i 1767, etterlot seg formuer på over 300 000 riksdaler. Arven etter Sti Tønsberg Schøller, som døde i 1769, ble anslått til omtrent 500 000 riksdaler. Vanlige arbeidsfolk tjente under 50 riksdaler i året. Rundt en fjerdedel av innbyggerne var «almisselemmer og dagleiere», det vil si at de levde av tigging og tilfeldig dagarbeid.
Handel med fisk, trelast og ikke minst kobber var det viktigste grunnlaget for byens økonomi. Gjennom århundret hadde en mindre gruppe kapitalsterke personer og familier bygd opp store formuer. Familienavn som Mølmann, Meincke, von Krogh, Lysholm, Knutzon, Schøller, Angell og Hornemann gikk igjen i flere generasjoner blant de mektigste og rikeste byborgerne. Ofte giftet de seg med hverandre for å sikre formuer og allianser.
I dette bildet var universalgeniet Johan Daniel Berlin (1714-1787) en viktig person mer i kraft av sine evner enn sin velstand og makt. Han var både stadsmusiker, komponist, brannmester, vannverksjef, meteorolog, forfatter, karttegner og arkitekt!
Formuer ble skapt og forsvant, men arven etter Thomas Angell har satt viktige og varige spor etter seg i byen. Han kan akkurat ha rukket å være blant Adresseavisens første lesere før han døde få måneder etter avisens fødsel. Angell testamenterte hele formuen, «tre tønner gull», til byens fattige, og arven ble brukt til en rekke velferdstiltak som kom hele byen til gode. Mange bygninger som står den dag i dag, er helt eller delvis finansiert av midler fra Thomas Angells stiftelse.
Såkalte adresseaviser var et fenomen i tiden. Unge Martinus Nissen var frekk nok til å søke om om kongelig privilegum til å starte «adressekontor» og til å publisere ukentlige «efterretninger». Søknaden ble ikke anbefalt av stiftamtmannen som mente at det ikke var behov for noen avis. Det lille som skjer, blir uansett kjent i hele byen, mente han. Nissen fikk likevel sitt kongelige privilegium, noe han markerte med å trykke en versjon av det kongelige danske riksvåpen som sitt privilegiemerke. Det samme merket finnes fortsatt på side to i dagens avis.
LES OGSÅ: Avisen som overlevde
Byens første avis var langt fra noe massemedium. I de første årene var opplaget bare 200 eksemplarer. Som navnet antyder, avisen var først og fremst et annonseorgan («adresser» er det samme som kunngjøringer), med nyheter og opplysningsstoff innimellom. Nissen kan ikke akkurat beskyldes for å bedrive sensasjonsjournalistikk: Under overskriften «Adskilligt nyt» finner vi i august 1767 en notis på 13 linjer. Først handler den om at tre transportskip onsdag formiddag seilte mot København. Deretter står det nøkternt at samme dag ble «et quindemenneske» henrettet i Stjørna for å ha tatt livet av sitt nyfødte barn.
Les Adresseavisens førsteutgave, oversatt til moderne norsk
Nissen var sønn av en innvandrer fra det sørlige Jylland som tok borgerskap som kjøpmann. Martinus dro til København og studerte jus, men kom tilbake til Trondheim. Han fikk neppe stor leserkrets da han i 1766 gav ut en juridisk avhandling på latin, men han fortsatte å skrive skjønnlitterært ved siden av avisutgivelsen og ga blant annet ut skuespillet «Jomfru Pecunia». Det er likevel som gründer av landets eldste avis han blir husket.