Savner vinteren slik den var

Byens beste akebakke ble kalt Spruten. Jeg skriver «ble kalt», for jeg aner ïkke hva ungene kaller den i dag. Den er endeløs, lang som et vondt år å bestige, lang som en drøm å ake ned. Fra naturens side ser det ut som den hele tiden har ment å skulle være en akebakke. Den er perfekt utformet, har til og med flere nivåer.

På høyre side av den store, lange bakken ligger en ekstra bratt en, så bratt at det føles som om du har falt rett ned. Fraværet av utbygging har også bidratt til til at den er blitt bevart som akebakke. De første par årene etter at vi flyttet dit, turte jeg aldri ake der. Noen av de eldre barna utfordret meg. Da hadde jeg liksom ikke noe valg. Jeg tror den bratte bakken kanskje har grodd noe igjen i skog nå. I alle fall ser jeg den ikke like tydelig fra bussen når vi kjører forbi.

Sluppen skal bli en nullutslippsbydel

«Spruten» ligger mellom Tankveien og Marintek. Den ender i en stor gresslette foran Valentinlyst. Fra der jeg bodde, helt i utkanten av Berg skolekrets, skjønte jeg aldri viraken rundt den andre akebakken, Blussuvollsbakken. Den var kort, brattest i starten og vi endte som regel opp med å brase inn i det farlig slitte gjerdet nederst.

Gjerdet, som skilte bakken fra trafikken et par meter nedenfor, var skjørt. En gang deiset en kamerat rett gjennom det. Han unngikk heldigvis bilen som passerte. Nei, da var «Spruten», bakken rett utenfor døra, noe helt annet - selv om også å ake der bød på fysiske utfordringer. Fullt var det så å si hele vinteren. Folk kræsja i hverandre. En gang knakk jeg en ski, i et uheldig sammenstøt med min kamerat Jesper. Skitt. Da den ene var knekt, kunne vi like godt bruke den andre som slalompost. En halv time senere, var den også knekt. Foreldrene mine var forståelig nok særdeles mistenksomme, rett ut misfornøyde, da jeg kom hjem med ikke en, men to knekte ski. Jeg insisterte på at det hele hadde vært et uhell. Fortsatt tror de meg nok ikke.

Trumps miljøtrass

Du kunne til og med møte kjendiser der. «Du, er ikke du tilfeldigvis Mini Jakobsen?», spurte jeg den kjente mannen som satt øverst i bakken, klar for å ake. «Jo da, det er jeg tilfeldigvis», svarte han. Så fikk jeg autografen hans på en handlelapp, før han satte utfor. Ingenting skiller min lett patetiske idyllisering av egne omgivelser i oppveksten fra alle andres. Vi gjør det, alle sammen. Vi pakker oppveksten vår inn i tykke lag med romantikk. I mitt hode er det alltid fullt av snø på Tyholt, så mye at du kunne bygge huler i hver eneste brøytehaug.

På «Spruten» var det alltid fullt av pulversnø. Slik var det så klart ikke. Alt var ikke bedre før. Vintrene var ikke alltid vakrere, eller somrene varmere. Alt hadde ikke mer sjarm. Ikke tror jeg vi var mer karaktersterke enn ungene som kom senere heller. Kanskje tvert imot!

Les også: Historiske bilder: Vinterhvite Trøndelag

Men akkurat når det kommer til vinteren og akebakker, er det dessverre grunn til å romantisere. Vi kunne ta sparken fatt hvorhen vi ville og vi gikk på ski i byen. For, hvor absurd det kan høres ut, er det ikke sikkert at barnebarna våre kommer til å ha særlig glede av «Spruten» og andre akebakker. Miljødirektoratets rapport «Klima i Norge 2100» forteller oss at mengden snø kan komme til å avta kraftig i tiårene som kommer.

Været vil endre seg hele året, men temperaturøkningen vil kunne bli sterkest om vinteren. I verste fall kan snøen «også nesten bli borte i lavlandet i mange enkeltår.»

Byliv uten spark, snøhuler og akebakker er så klart helt ubetydelig, en parentes sammenliknet med artsutryddelse, flyktningestrømmer og vann- og ressursmangel. Men det er en viktig, hverdagslig og ikke minst lett forståelig påminner om at klimaendringene også vil forandre alle de små tingene.

Vi tar kanskje for gitt de endringene og kulturen som følger med det. Og det vil dessverre kunne gi framtidas eldre rett, når de en dag sier til barnebarna sine at vintrene, de var mye bedre før.

snorre-serigstad.valen@

stortinget.no