Det er en ting ved meg selv jeg liker skikkelig godt. Jeg beundrer andre. Folk som tåler smerte er snille og dugandes.

Det er mye jeg er stolt av i livet mitt. Barna mine, familie, venner, ja til og med hjembyen. Når det gjelder meg selv er jeg ikke stolt, kanskje mer overrasket over at det har gått såpass. Men det er én ting ved meg selv jeg liker skikkelig godt. Jeg beundrer andre. Folk som tåler smerte, er snille, dugandes. Og gjerne folk jeg jobber med, jeg lar meg imponere, ofte i en sånn grad at jeg må bruke store krefter på å skjule det. Særlig overfor skuespillere eller utøvere som ønsker kritikk og forbedring. Det må være litt flaut når sjefen framstår som en groupie.

LES OGSÅ: Nå er det Vigdis som er dronningen

En som stadig imponerer meg er Arnfinn Strømmevold. I flere år fikk jeg jobbe sammen med ham på Elden på Røros. Hans evne til å formidle er formidabel, om han spiller til dans en sen nattetime eller møter storøyde unger når han vandrer gjennom Bergstaden forkledd som troll. Ikke noe publikum er for lite for Arnfinn, jeg beundrer dette voldsomt.

Og så er det Ingrid Lorentzen, Nasjonalballettens sjef, jeg må skjerpe meg voldsomt når jeg er sammen med henne. Hun har et grenseløst talent. Men jeg kan avsløre at hun har den mest rotete dameveska i Kongeriket, finner aldri nøklene sine, er altså ikke perfekt (puh).

Jeg kunne nevnt fler, men vil bruke resten av spalteplassen til et skikkelig forbilde, Vigdis Hjorth.

Jeg kjenner henne ikke så veldig godt, men for noen år siden var jeg så heldig å få jobbe med henne. Ja, kanskje ikke så mye med henne akkurat, men med en av hennes romaner; «Leve Posthornet». I prøvetiden på Riksteatret skulle Forfatteren komme på besøk. Alltid like nervepirrende, hva syns hun? Dette ble en seanse ingen av oss kommer til å glemme. Fra en enslig plass i den tomme salen strømmet det mot oss. Respons, engasjement, begeistring. Men aller mest, kunnskap.

Vigdis Hjorth må være en av landets mest beleste. Hun er i hvert fall den som husker mest. Ikke bare innhold og essens, hun kan sitere uhorvelige mengder poesi og annen litteratur, ordrett. Velg et tema, filosofi, teknologi, historie og politikk. Vigdis er interessert. Alt dette er vel og bra, men overhodet ikke nok til å vekke min beundring. Det som virkelig gjør Vigdis Hjorth til noe helt spesielt, er hvordan hun bruker kunnskapen sin. Hun deler. I romaner som leses av tusenvis, bokbad med hundretalls tilskuere eller i samtaler én til én. Det er ingenting belærende eller arrogant i hennes væremåte. Hun får deg ikke til å føle deg dum. Tvert imot. Hun plukker opp det du har sagt og spinner videre. Og plutselig er du deltager i en samtale på et langt høyere nivå enn ellers.

Høstens debatt om virkelighetslitteratur har overskygget det som burde diskuteres mest i Vigdis Hjorths nye bok: Overgrep og familiehemmeligheter.

Slik er hun også når hun skriver. Hun dukker ned i det mest hverdagslige, med fynd og klem, som hun kanskje ville sagt det selv. For der, i det lite imponerende livet, finner hun storhet. Hun graver interessert og intimt, og i det mest flaue og sårbare trekker hun linjer til Kant og Kierkegaard. Og jeg blir smart og skjønner mer av filosofi enn jeg noen gang var i nærheten av, i min akk så korte karriere på Dragvoll.

I vinter opplevde jeg det igjen. Hjorth var på Litteraturhuset i Trondheim. Lydhøre publikummere og etterpå et glass med forfatteren i baren på Scandic Nidelven. Jeg dro to unge skuespillere med meg. Og der satt vi, blant intetanende forretningsfolk og lot oss målbinde. Hun hadde selvfølgelig lest alle stykkene vi noensinne hadde jobbet med, og avsluttet det hele med en Brecht-monolog vi måtte innrømme at vi aldri hadde hørt før.

Og derfor blir jeg sur.

I dag er Vigdis Hjort bejublet og rasker med seg priser, utmerkelser og allmenn respekt. Men slik har det ikke alltid vært. Hun har vært latterliggjort og undervurdert. I pressen har man grafset i hennes privatliv for å finne paralleller mellom bok og levd liv. Det toppet seg på alle vis i 2001 med Kristopher Schaus forfallsprosjekt da han flyttet inn i et butikkvindu på Karl Johan. «Der har han spilt Barbie-spill, sett dårlige videoer, lest bøker av Vigdis Hjorth, begynt å røyke, spist gigant-kebab, spist en føflekk, kokt suppe på sokkene sine, spydd av overdrevent fettinntak, fått feber og heteslag og grått for første gang på flere år».

Det var på mange måter et sært og herlig stunt. Men jeg blir sur. For jeg er ikke dum. Vigdis Hjorth ble undervurdert fordi hun var dame, skrev fritt og som en gang iblant oppførte seg som en gjennomsnittlig, mannlig forfatter. Hadde hun spist en føflekk og spydd av overdrevent fettinntak på Karl Johan ville hun blitt innlagt.

Men tida er på hennes side, nå er det altså en allmenn oppfatning at hun er en stor forfatter. Til dere som har snudd, og som forklarer det med at hun nå skriver bedre bøker: Dere tar feil. Bøkene som Vigdis Hjort skrev in the good old days er like gode. Det er mitt lesetips de siste ukene av sommeren.

Marit Moum Aune