Hvis vi ser bort fra Nav-ansatte, journalister og parkeringsvakter, så må lærerne være den yrkesgruppen som får mest pepper. Ja, kanskje troner de alene på toppen.
De får høre det fra privat hold. Da går det gjerne (som det alltid har gjort) i at de jobber for lite og har for lange ferier. Noe annet, og kanskje mer alvorlig, er den stadige nedvurderingen av deres kompetanse og lærergjerning fra offentlig hold, herunder det politiske apparat, ikke minst representert ved kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen: de kan for lite, de har for lav kompetanse og hvis man skal kunne bli lærer så må man ha minimum fire i matte. De er brikker i et politisk spill. Ovennevnte selvsagt noe forenklet, men essensen ligger der et sted.
LES OGSÅ: Barnevernets samarbeid med barnets nettverk fungerer
Etter å ha levd et halvlangt liv og hatt kontakt med et etter hvert anselig omfang lærere – både personlig og gjennom barn – tør jeg hevde at jeg har et visst erfaringsgrunnlag for å uttale meg om saken. Kjenner jeg meg igjen i denne kritikken? Nei. På ingen som helst måte. Det er mulig jeg har hatt flaks, men neppe bare det. Lærerne skal selvsagt formidle pensum, men er det ikke noe mer? Noe annet og kanskje viktigere enn byer i Belgia og det periodiske system? Refleksjon. Diskusjoner. Verdier. Impulser.
LES OGSÅ: Ingen aldersgrense og ingen kinovakt
Noen personlige minner: De første årene på barneskolen. Frøken. Myndig og streng, vi måtte stille opp to og to langs knaggrekka, og hilse pent på henne, stående ved pulten, da vi kom inn i klasserommet. Hun så alle og hadde et hjerte av gull. En gang, rett etter sommerferien, jeg sto og så ut av vinduet, på bilforretningen på den andre sida av gata. Hun spurte meg hva jeg så på. Jeg ser på havet, svarte jeg. De andre satt og jobbet. Hun lot meg stå. Dette husker jeg ikke selv, hun fortalte meg det i ettertid. Og hun så oss. Elevene. På videregående. Klasseforstanderen gikk i dress, jeg tror nok han var Høiremann (med «i» ja) Historie og engelsk var hans fag. Han var glad i godt vær. Det var vi også. Og når det en sjelden gang var godt vær på Snaustrinda, så satt vi oss gjerne på den store gressplenen ved skolen, slikket sol, mens vi forsøksvis diskuterte fag.
LES OGSÅ: Heimevernet må kunne utføre sine oppgaver
Han var kanskje ikke så nøye på hva som sto på pensumplanen. Hvis det fantes pensumplaner på 80-tallet, da. Men han elsket å ta oss med på turer. Hegra, Austrått, og byvandringer her i Trondheim. Han hadde en sjelden evne til å levendegjøre faget, og hvis mine barn vil finne en å klandre for min hang til å finne et museum eller to hvor vi enn er, så kan mye av skylda legges på ham.
LES OGSÅ: Ingen søskenrabatt for trillinger i SFO
Norsklæreren. Han elsket klassisk musikk, og syntes rock var noe forbannet tull. Noen syntes han var arrogant. I ettertid ser jeg at han kanskje var bevisst provoserende, nettopp for å vekke engasjementet hos oss. Vi hadde mange friske diskusjoner. Ja, som vi diskuterte. Han hevdet at finere roman-åpning enn Jonas Lies «Familien på Gilje» knapt er skrevet, og tretti år og noen leste bøker senere, ikke bare husker jeg denne norsktimen – jeg er tilbøyelig til å være enig med ham.
Jeg får ikke helt grep rundt tankegangen til kunnskapsministeren. Hvorfor denne nedsnakkingen av lærerstanden? Hvorfor denne iveren etter å etterape næringslivets målekåthet? Selvsagt skal lærerne kunne det de underviser i, godt også, ingen er uenige i det. Men det kanskje aller viktigste har ingen vekt eller lengde. Det er umålelig. Respekt. Evnen til å begeistre, til å inspirere (dette kan du ikke kun lese ut fra karakterene). Omsorg. Nærhet.
Så vit dette, kjære lærere, når dere straks møter nye elever og nye, krevende foreldre. Vi er svært mange som holder av dere, vi heier kanskje ikke høylytt nok på dere, slik at politikerne i fred får framstille dere som halvblinde kapteiner på et skip som kun kan reddes fra forlis gjennom måltall, kompetansekrav og reformasjon. Både dere og våre barns skjebne ligger i Røe Isaksens hender. Men det er jo selvsagt bare tull. Dere er for det meste veldig bra som dere er, og noe av det fineste og viktigste vi har i vårt samfunn. Godt skoleår!
orjangreiff@hotmail.com