Det blir vanskeligere å være klovn framover. Det er kanskje like greit.
Det kan ikke være lett å være klovn for tida. Verre vil det bli, etter helgas premiere på skrekkfilmen «It», med morderklovnen Pennywise på jakt etter barn å dra ned i kloakken hvor han lever ondskapsfullt og sprer uhygge.
I USA har profesjonelle klovner alt protestert mot filmen. Under fjorårets mediefarsott med «killer clowns», reagerte norske sykehusklovner på demonisering av klovnefiguren. Det har de min fulle sympati for. Samtidig må jeg innrømme at jeg nesten aldri har syntes at en klovn har vært morsom, verken på sirkus, tv eller i andre sammenhenger.
Klovnen har historie tilbake til middelalderen. De ble skremmende lenge før Stephen King ga ut bok med en morderklovn i 1986. Alt på slutten av 1800-tallet skrev aviser om barn skremt av klovner. Voksne mennesker i masker er stort sett pinlige eller skremmende, heller enn morsomme. Det vil neppe være noe stort tap for verdenshumoren om klovnen som skikkelse skyves mot mørket.
«Stakkars klovn» synger Terje Tysland på sin beste plate. Han bruker klovnebegrepet selvironisk, om en mann som har blitt forlatt av en kvinne, etter at hun stjal hans hjerte og sjel. Populærmusikken er full av den type klovner, i sanger som også egner seg i valgtider. Det gjelder særlig den beste av dem, fra en musikal få husker, men hvor én sang har blitt stående: «Send in the clowns».