Med mysende øyne kommer jeg opp trappa fra kjellerstua til første etasje. Åh, har du fått synsproblemer, spør du, leseren, kanskje litt bekymra til og med. Neida, jeg har ikke det, dessverre. Det er heller det motsatte.

I det jeg kommer opp den trappa har jeg nemlig i løpet av noen trinn gulvet nøyaktig på linje med øynene. Og da åpenbarer alt seg. Det er som om noen har satt en lyskaster rett på alt av støv og skitt og forstørret hvert et lite opprørsk fnugg til enorme dimensjoner. Så jeg myser for å se dem litt dårligere.

Vinduene er plutselig utsatt for et ubarmhjertig søkelys fra ei lav sol som har gått fra å være min sommerlige venn til å bli en høstlig mobber. Ok, så skulle jeg sikkert vaska vinduene mer enn én gang hvert tredje år, men likevel; kan det være nødvendig å dytte grimene rett i synet på meg hver gang jeg går på kjøkkenet? Jeg myser litt der også, jeg.

Les også om Annmona Granns hyttedeling

Ute på plattingen har det som gjennom sommeren har vært en fargefest av et blomsterhav sakte, men sikkert blitt transformert til en pjusk samling av gråbrune etterlatenskaper som desperat ønsker å rykkes opp med rota. I år skal seljetreet få striesekk rundt seg som beskyttelse fra frosten, i motseting til i fjor. Jeg skal berge blodbegeret også; Klatreplanten, ny av året, som ikke er så glad i kulde, men som visstnok kan overvintre med riktig omsorg.

Visne blomster skal rykkes opp og potter settes bort. Ikke som i fjor, da de ble stående fremme gjennom hele vinteren, nei slett ikke som i fjor. Men kan det være nødvendig å demonstrere, liksom? Det må da kunne gå an å rette seg litt opp i stilken ei stakket stund til, vi har jo ikke hastverk?

Jeg myser lett og rusler forbi.

Les også om Harry Tillers forsøk på selvberging

Snart kommer høstmørket. Da forsvinner støvet inn i skyggene mens levende lys tar over oppmerksomheten. Kanskje kommer det litt snø etter hvert, og legger seg dekorativt over potter som eventuelt, mot formodning, fortsatt skulle stå ute. Og en høststorm skal da alltids få skura skitten av vinduene. Mens jeg kniper øynene lett sammen og kryper oppi sofaen, kjenner jeg at jeg gleder meg til neste årstid kommer og gjør litt av jobben for meg.

Jeg gleder meg til bladene tar farge og kveldene blir mørkere, dekorert av gatelys ute og stearinlys inne. Jeg gleder meg til krokene blir mørkere og unnskyldningene enda bedre for å trekke inn mellom pledd og puter. Jeg sparer øynene til mørket kommer, jeg. Trenger tross alt godt syn til alle bøkene som kan leses.

Les også om Anne Marit Dahls søvntrøbbel

Hver uke deler noen av Adresseavisens journalister sine bettraktniger om hverdagen i spalten Helt hjem. Denne uka ønsker journalist Kjersti Fikse Ness vårmørket velkommen. Foto: Ole Martin Wold