Høstens finaler på «Game of Thrones» og «Twin Peaks: The Return» gir liten tvil om hva som er årets dristigste og mest spesielle tv-serie.
Sommeren og høsten 2017 vil sannsynligvis bli husket som perioden da både verdens største og verdens mest spesielle tv-serie rullet over skjermene. I det som kan bli et merkeår for tv-serie som sjanger. Fordi vi neppe noen gang vil få se noe lignende på tv som det underlige, uforlignelige storverket til David Lynch.
Kommersielt og i oppmerksomhet er det ingen tvil om hvem som vant seriekampen av syvende sesong av «Game of Thrones» og «Twin Peaks: The Return». Det store publikum og den mest dedikerte store fanbasen for noen tv-serie har flokket seg rundt nest siste sesong av «Game of Thrones». Under sesongfinalen som ble tilgjengelig for strømming sist mandag, ble det registrert markant økning i nettrafikken i Norge.
Årets sesong
av «Game of Thrones» har gitt noen overraskelser, skuffelser og flere scener og episoder av svært høy kvalitet. Samtidig har sesongen også vært preget av lettvinte attraksjoner og grep som gir grunn til en viss uro for om serien klarer å komme godt og kompromissløst nok i land, i neste og aller siste sesong.
«Game of Thrones» er en gigantisk kvalitetsserie omgitt av massiv fankultur og gigantiske forventninger. Til løpende debatt om hvordan serien forvalter historien og karakterene, fra episode til episode. Til sammenligning viser comebacket til «Twin Peaks» en serie som i nesten påtrengende grad ser ut som om den gir blaffen i å oppfylle forventninger til fans av den originale serien.
Les også anmeldelsen av den nye dokumentaren om David Lynch
Jeg innrømmer gjerne at jeg var ambivalent etter de første episodene av «Twin Peaks: The Return». Etter å ha sett 18 episoder med ca. 17 timer tv-serie, hvor Lynch denne gang har regissert alt selv, må jeg innrømme at nye «Twin Peaks» sannsynligvis er den mest banebrytende tv-serien vi får se, i dristig, kompromissløs bildefortelling.
Mens spørsmålet i originale «Twin Peaks» fra 1990 var «Hvem drepte Laura Palmer?» i stilig, snikende utkantdrama, er spørsmålene mange flere og vanskeligere denne gang. I hvilken dimensjon befinner Dale Cooper seg, og hvorfor er det to av ham? Aldri før har en bred tv-serie blandet drøm og virkelighet, nostalgi og brutal realisme, med slik visuell og lydmessig prakt og kraft.
I en tid hvor filmer og tv-serier gjerne framstår testet og markedstilpasset, med mål om å treffe flest mulig, er «Twin Peaks: The Return» noe så sjeldent som en serie som tidvis ser ut som om den prøver å overskride de fleste grenser for hvordan man forvalter et persongalleri og en historie i en tv-serie.
Komiske sidespor og biroller, som Michael Cera i hyllest til Marlon Brando, eller Lynch selv i herlig birolle som FBI-sjef. Den mystiske, alt legendariske episode åtte som minner om et stykke eksperimentell samtidskunst. Finalen med Laura Palmer, som gir perfekt avslutning, men samtidig ikke er til å bli klok på. Skrudd, pretensiøst ræl eller stor kunst? Jeg er tilbøyelig til å hevde det siste.
Etter mitt syn er David Lynch noe overvurdert som filmskaper. Det spørs likevel om en filmskaper noen gang har brukt kunstnerisk frihet i tv-serie mer dristig og kompromissløst. Under alt det rare, mørke, skrudde og tidvis underholdende, er en skildring av et USA som åpenbart har blitt et hardere og kaldere samfunn siden 1990.
Det er noe uvant, men befriende ved en tv-serie som ikke bare skaper et eget univers, men bryter mange av forventningene til hvordan univers i tv-serie kan fungere. «There is no backup for this», som Diane (Laura Dern) sier etter en blodig biltur i ellevte episode.
Serien har strengt tatt mer til felles med en av de svakeste filmene til David Lynch, «Twin Peaks: Fire Walk With Me» (1992) enn den originale tv-serien. I all sin gru, prakt og løpende ujevnhet, til gjennomgående fantastisk lydside, er «Twin Peaks: The Return» ganske sikkert tv-serien fra 2017 som vil leve lengst. Selv om den på langt nær ble sett av flest. Det spørs om noen, noen gang, får lov til å ta en stor, bred tv-serie så langt ut.