Det er ikke sikkert at den presseomtalen vi sikler etter, er så viktig som vi og mediene selv tror.

Jeg hadde egentlig ikke noe valg da jeg satte meg ned for å skrive en signert – det måtte bli om valget. I valgkampen dreier det meste seg om å trekke det rette kortet.

Det er vanskelig å komme utenom det som har opptatt meg døgnet rundt de siste månedene som valgkampleder for Venstre i Sør-Trøndelag. Vi nådde målet om å få Jon Gunnes på Stortinget. Nå skal han kjempe for flytog, dobbeltspor og jernbanen spesielt, kollektivtrafikk generelt, renere hav, styrking av skolen og lærerne, to nye folkehøgskoler til fylket, bedre rammer for dem som vil starte nye bedrifter, styrking av teknologihovedstaden med Ocean Space Center og et eget opplevelsessenter for teknologi. Etter at valget er over bør jeg kanskje ikke minne om hva Venstre har lovet – men bedre sent enn aldri.

Det er ikke sikkert alle fikk med seg disse sakene i valgkampen hvis de to største mediene i fylket var den viktigste kilden. Sakene over måtte vi få ut til velgerne først og fremst gjennom lokalavisene – og andre sosiale medier.

LES KOMMENTAREN: Hva kan vi forvente av 15 trøndere som vi sender til Stortinget?

Ingen sutring: Dette er ikke sutring over dekningen i Adresseavisen og NRK-Trøndelag. Trolig har alle partier litt av den samme følelsen av å ikke få fram politikken. Det er likevel ikke sikkert at den presseomtalen vi sikler etter er så viktig som vi og mediene selv tror.

Venstre fikk god og bred dekning i alle lokalavisene – uten at det så ut til å gi større uttelling i antall velgere. Vi har som alle partiene møtt opp på samtlige debattmøter, svært mange i regi av fagbevegelsen.

På de fleste av disse debattmøtene møtte ni partifolk kanskje mellom 15 og 40 tilhørere. Nesten alle disse hadde bestemt seg for parti lenge før de kom på møtet.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Sylvi Listhaugs metode

Trender: Det sies at det likevel er negativt å ikke stille på slike møter – selv om det ikke beveger velgere. Når du går på dører, står i valgboden, har rushtidsaksjon, står på stand, skriver i avisen eller møter medlemmer i hele fylket vet du egentlig ikke om det er det gir flere velgere – men du tør ikke la det være. Det å møte folk er viktig både i valgkamp og ellers – hvert møte teller. Uansett er det vanskelig å bryte med nasjonale trender. Det er bare helt unntaksvis at partier eller personer klarer å bryte en nasjonal trend. Venstre kom over sperregrensen fordi partiet gikk fram i Oslo-området, i resten av landet gikk partiet tilbake. Venstre gjorde det godt i byene, blant annet i Trondheim. I distriktene gikk det ganske dårlig. Arbeiderpartiet gikk tilbake overalt, men mest i distriktene. Senterpartiet gikk fram over alt, men mest i distriktene. KrF tapte over alt, men mest i bibelbeltet der partiet alltid har stått sterkt.

LES OGSÅ: Valget er over- hva nå?

Det ene kortet: Det som ser ut til å være et felles trekk med de partiene som gjør relativt gode valg er at de har et enkelt kort på hånden. De som gjør det relativt dårlig har enten ikke et slikt enkeltkort, eller så trakk de feil kort.

Arbeiderpartiet klasket kortet med et land i krise og behov for et nytt veivalg i bordet. Ingen trodde på den historien. Samtidig ble uklart en periode hvem Støre egentlig ville spille kort med. Senterpartiet brukte kortet om sentralisering. Selv om det er et vrengebilde av Norge trodde mange nok velgere på det.

Frp trakk innvandrings- og integreringskort og fikk sine nødvendige prosentpoeng på slutten – som ventet. Rødt kjørte på velferdsprofitører, SV på forskjells-Norge og MDG dro klimakortet. Høyre hadde dronningkortet Erna, og det holdt lenge nok.

LES OGSÅ: Sentrums endelige død

Venstre reddet seg kanskje over sperregrensen med å lene seg på dronningen – selv om partiet ikke hadde det ene trumfkortet på egen hånd. Verst var det kanskje for KrF, som har en velgerbase der kortspill kan være første steg på veien til fortapelsen.

Men bak alt dette er det selvfølgelig politiske saker og politiske valg. For å lykkes i valget må du fortelle en historie som folk tror på, og som angår dem. Politikk er komplisert med mange dilemma, mens valgkampen er banalisert og personifisert. For å få velgerne til å ta ditt valgkort må du spille dine kort riktig – helst med bare en trumf.