Hva jeg gjorde i høstferien, spør du? Ikke no særlig.
Eller, jeg husker ikke er vel mer korrekt. Jeg kan ikke huske at jeg ikke gjorde noe. Som i fravær av aktivitet.
Men så husker jeg egentlig ikke noe om dagen. Jeg husker ikke hva jeg spiste til middag i går, jeg husker ikke sist jeg sov en hel natt. Og jeg husker i alle fall ikke hva den heter, den tingen som jeg bare klarer å kalle nettopp «den tingen», den som er laget av plast og som vi bruker til å vaske opp med, og som jeg ber mannen min om å huske å handle på butikken (han husker det ikke). Jeg husker faktisk knapt hva barna mine heter, eller jeg gjør jo det. Men ikke alltid hvem som er hvem, sånn i farta. Men det er ikke så farlig, for jeg husker at jeg elsker dem og at de er superfine. Og det er essensielt å ha med seg når du leser resten av denne teksten.
Les også Harry B. A. Strands kommentar: Ta en potet
Men høstferie ja, det er altså dette underlige de kaller dagene da barnehagen er stengt, det sluddregner ute og ungene enten har brennkopper, munn og klovsyke (er det ikke det den heter?) eller fjerde, femte og sjette barnesykdom. Aller helst en kombinasjon.
De dagene da det legger seg et dekke av kavringsmuler, snørr og klisne mariekjeksbiter over hele stua, og du finner inntørka makaroni på de underligste steder. Eller stryk det siste, det er ikke på noen måte en glede forbeholdt høstferien, når jeg tenker meg om.
Få med deg denne bildeserien: Sjekk hva folk skriver på veggene (usensurert)
Men nå er vi altså hjemme, jeg og ungene, og det klatres og det ramles og det skrikes og det bæsjes. Og jeg gir meg selv en mental high five for hver time som går uten at vi skrur på TV-en eller iPaden. Og derfor blir jeg glad når toåringen stolt forteller at hun vasker vinduene på stua. «Flott det, lille venn», svarer jeg med ryggen til mens jeg prøver å fikse noe jobbgreier som haster.
For selv om det heter høstferie er det ingen voksne som egentlig har ferie, og det er ingenting som ikke haster. Og bak meg trår også ettåringen til, og de vasker og koser seg, så lenge at jeg plutselig skjønner at noe er galt. Og det er det. For de vasker ikke «på lat», men på ekte, og det med enorme mengder vann de har skaffet på uforklarlig vis. Og når jeg avbryter leken med sliten mammastemme, så er skuffelsen så enorm hos de små at det kun er NRK Super som kan redde dagen.
Opptatt av debatt? Les også: Plump og pinlig revy på RBKs 100 års-jubileum
Mens ungene roer seg foran TV-en, skuer jeg ut over slagmarka. Det ser ut som en skypumpe har virvlet gjennom stua, men jeg ser egentlig ikke noe poeng i å begynne å rydde. Det kommer uansett til å se akkurat likedan ut om en time.
I stedet drikker jeg kald kaffe, mens jeg formulerer en passe passiv-aggressiv tekstmelding til mannen som er på jobb og koser seg. Men så kommer jeg på at i morgen er det hans tur til å være hjemme, så jeg sletter den. Tanken på at jeg snart skal ha åtte timer for meg selv, hvor jeg kan gå på do når jeg vil og drikke varm kaffe, gir meg nytt mot.
Mer debatt: Uriktige påstander om alliert øving og trening
Så blid blir jeg, at jeg skrur av Daniel Tiger midtveis i en episode (er det ikke litt creepy at den hyggelige, lille tigerfamilien har gardiner med nettopp tigermønster, forresten?) for å sette i gang med et bakeprosjekt. Det er jo høstferie, jo! Og det finnes ikke en småbarnsfamilie med respekt for seg selv som ikke er i gang med en gjærdeig akkurat nå.
Og en time senere så står de der, med små forklær og mel i kinnene. Ganske så blide og veldig fine. Jeg skynder meg å ta et bilde, og skjønner med ett at det ikke er så farlig med alt jeg ikke husker. Jeg trenger bare å huske dette bildet. Så hvis noen spør meg hvordan høstferien var, så kommer svaret lett som en plett: Kjempefin! Vi bakte horn og koste oss inne i høstregnet!
PS: Etterpå tok jeg også et bilde av kaosstua vår. Og sendte det til mannen min, så han kan ta det fram den dagen jeg begynner å snakke om å få barn nummer fire.
breddefotballfrue@gmail.com
Hør våre kommentatorer snakke om statsbudsjettet, Trond Giske, Snømannen og sykkelbyen Trondheim
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter