Vi trengte noen innvandrere til å tafse på damene for å innse hvor anstendig norske menn alltid har oppført seg.

Halvor Fosli er et moderne menneske. Derfor vil han tilbake til fortiden. Dette er en trend: Fordi nåtiden er så komplisert og fremtiden så truende, lengter folk tilbake til stammens trygghet. De østeuropeiske stammene trekker inn i borger drapert i nasjonale farger, helst med kors på muren. Hvite amerikanere søker inn i minner om tiden da those people kjente sin plass. Brexiterne vil gjenskape Little England, med blomstrende stokkroser langs bindingsverk-veggene. Glemt er kullsjaktene og de håpløse rekkene av skitne arbeiderboliger, borte er kols og klasse.

LES OGSÅ: Sosial kontroll hindrer integrering

I siste nummer av Minerva beskriver Halvor Fosli sitt tapte paradis: Den norske høykulturen, som ifølge ham hadde sin blomstringstid fra 1960 til 2000. Selv er han født i 1961.

I denne historiske epoken levde nordmenn lykkelig sammen, «basert på et gammelt konservativt ideal om et fellesskap mellom de levende, de døde og de ennå ikke fødte». I dette Shangri-La, før innvandrerne kom og tok både Groruddalen og julefeiringen fra oss, var den norske høykulturen «egalitær og uformell». Den «løftet arbeiderklassen, barn og eldre inn i samfunnet som fullverdige borgere», skriver han.

Men arbeiderklassen ble virkelig ikke løftet. Den gikk trappene selv, trinn for trinn, og på hver avsats forsøkte forvalterne av det konservative ideal å sperre oppstigningen.

LES OGSÅ: Skamløse jenter og skamløst unyansert

Den norske høykulturen var gjennomsyret av at «plikter ble høyere verdsatt enn rettigheter», skriver Fosli. Det vil komme som en overraskelse på Skatteetaten, som har ganske gode tall på hvor mye som ble unndratt skatteplikten i denne perioden.

Årets 17. mai-tog måtte beskyttes mot terror. Slikt var utenkelig før, skriver han også. Men noen av oss sto nær da bomben smalt i 1. mai-toget i Oslo i 1979. Noen var nær Oktober-bokhandelen i Tromsø da den ble sprengt, nær drapene på Hadeland, nær Benjamin Hermansen og Arve Beheim Karlsen da de døde, nær Utøya. Norsk høykultur på sitt råeste.

I den norske gullalderen var det ingen som tafset på damene, den skikken kom med innvandrerne, påstår han også. De mange kvinner som vet bedre, får henvende seg direkte, gjerne med hashtaggen #metoo.

LES OGSÅ: Bør vise ansikt i undervisningen

Slik er nostalgien. Den forsøker å skape en komfortsone ved hjelp av fortellinger om fortiden. Siden fortiden rommer så mye, og siden så mye er glemt, er det enkelt å lage seg falske bilder derfra.

På 1700-tallet ble nostalgi behandlet som sykdom. Sveitsiske leger foreskrev opium, blodigler og en tur i fjellene. Jeg vet ikke om Fosli har forsøkt de to første remediene, men han skriver at han tilbrakte mye av sommeren i norske fjell, og legger til: «der møter man ikke mange av våre nye landsmenn.» For en lise det må ha vært.

Men la oss heller betrakte denne essay-versjonen av Jan Eggums «Mor, jeg vil tilbake» som hva det i virkeligheten er: En skremt og stakkarslig analyse av et høyst reelt problem. I fjor vinter, noen dager etter at den polske sosiologen Zygmunt Bauman døde, kom hans siste bok. Den handler om Halvor Fosli og alle de andre innbyggerne i Retropia, det gode landet som aldri var. Retropia er Utopia på vrangen, det er valget av livmorens trygghet i frykt for dagens utfordringer, skriver Bauman.

Nostalgi følger ofte i kjølvannet av revolusjoner. Denne gang er det nyliberalismen, globaliseringen og teknologien som har revet opp samfunnsrøttene og gjort morgendagen skremmende for mange.

Bauman skriver at antall turister som gleder seg til å oppdage det spennende landet Framtiden er raskt synkende, og omfatter nå bare de mest optimistiske og eventyrlystne. Når politikken mister evnen til å forme framtiden, forflytter den seg ofte til minnene – et område som er ekstremt mye enklere å manipulere og styre. I den manipulerte fortiden var tryggheten større og de fremmede færre, og da er det lett å tenke at det ene var en funksjon av det andre.

Historikeren Eric Hobsbawm har skrevet at «hvis de fremmede, med alle deres uærlige triks, ikke fantes, ville vi bli nødt til å oppfinne dem.» Vi trenger noen nye og fremmede som tafser på damene for å kunne påstå at nordmenn aldri gjorde slikt.

LES OGSÅ: Trist sending fra sutrerådet

Det fine ved nostalgien er likevel at den løfter fram idealene: Du skal ikke tafse. Beskrivelsen av det lykkelige, men falske, Retropia kan fungere som prototyp for et ekte samfunn som vi fremdeles kan skape.

Den amerikanske statsviteren Samuel P. Huntington, kjent for teorien om sivilisasjonenes sammenstøt, har skrevet at folk oppdager nye, men ofte gamle autoriteter og marsjerer under nye, men ofte gamle flagg, som leder til kriger med nye, men ofte gamle fiender. Når de nye nasjonalistene samler så mange om den hvite stammens gamle flagg og symboler, er det fordi vi mangler løsninger på de nye problemene.

Av alt som truer norsk kultur og samfunnsliv, er det bare innvandringen vi kan gjøre noe med, skriver Fosli. Det er en defaitistisk og farlig feilslutning. Innvandrerne er ikke årsaken til hans uro og lengsel, de er hans allierte. Livet er ikke som det var for innvandrerne heller. De deler skjebne med alle andre som har fått sine røtter rykket opp av globalisering, nyliberalisme og postkolonial imperialisme. De lengter også tilbake.

Oscar Wilde skrev at «framskritt er å virkeliggjøre utopiene». Det er det vi fortsatt må gjøre; sette seil mot nye realistiske utopier, enten de heter fredelig sameksistens, økonomisk rettferdighet eller kjønnenes fulle likestilling. Det får vi bare til hvis vi erkjenner at det lykkelige Retropia er en illusjon som bare finnes i våre lengsler – og i essays i Minerva.

Følg på twitter.com/svelle

Hør våre kommentatorer snakke om situasjonen etter valget, Oslo-pressens DAB-fortvilelse og regjeringens nikab-forslag

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter