Sven Egil Omdal, gjesteskribent

De selvetjente kassene på Ikea og Coop fjerner ikke køene, de flytter dem bare til NAV.

Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Coop synes selvsagt det er Mega-kult: Med en skanner i hånden overtar kundene arbeidet for Linda i kassen. Er du medlem får du rabatt hvis du bruker de små håndholdte robotene. Varehandel er Norges mest utbredte yrke, med 157000 ansatte, men hvem har råd til å bry seg om deres jobbtrygghet hvis det gir elleve kroner i avslag på yoghurten å ta arbeidet fra dem?

LES OGSÅ: Hodetelefonen er det nye kontoret

De første vaske-robotene er allerede på plass i norske sykehus og sykehjem, og de går ikke engang i veien for portør-robotene. 40 000 mennesker lever av å vaske norske bedrifter, de fleste kan erstattes av lite kravstore maskiner.

Kvar skal vi bu, spurte poeten Arnljot Eggen, og fortsatte: I eit valgløfte, kanskje?

Skal vi også jobbe i et valgløfte? Arbeidslinja er fortsatt rådende ideologi på Stortinget. Der er mantraet at vi må skape arbeidsplasser til alle. De med større innsikt i hvordan verden utvikler seg, er ikke så naive.

«Norsk arbeidsliv står foran forandringer vi knapt forstår rekkevidden av», sa NHO-sjef Kristin Skogen Lund til Aftenposten i fjor. Hun støttet seg blant annet på forskningsrapporten Computerization and the Future of Jobs in Norway, bestilt av Kunnskapsdepartementet. Ifølge rapporten vil hver tredje jobb i Norge være utsatt for automatisering i løpet av de neste 20 årene. Skogen Lund minnet om at ikke bare Linda i kassen vil bli rammet: «Advokater, revisorer og snart også leger vil bli utsatt.»

Rumlingen fra det kommende jordskjelvet er allerede målbar. Den beste seismografen er NAV-statistikken over unge på arbeidsavklaringspenger. Denne ordningen, som skulle være en bru mellom to ansettelser, blir for stadig flere unge en enveiskjørt gate inn i varig utestengelse og fattigdom.

Snaut 150 000 nordmenn mottar arbeidsavklaringspenger. Antallet synker langsomt, men øker blant de unge. Det store bildet er urovekkende tydelig: Vi får lavere arbeidsløshet, men samtidig lavere sysselsetting, spesielt blant de under 30.

Automatiseringen rammer først de med lavest kompetanse. «Flertallet av ungdommene som kommer til NAV er rikt utstyrt med medisinske diagnoser, men mangler vitnemål», skrev daværende tjenestedirektør i NAV, Bjørn Gudbjørgsrud, for to år siden.

Det er ikke bare eksamen de mangler, mange av dem har heller aldri vært i jobb. Sju av ti unge som mottar arbeidsavklaringspenger er diagnostisert med psykiske lidelser. For den som aldri slipper innenfor en bedriftsport, er ikke diagnosen langt unna. Tallet er mye lavere hos eldre som får samme ytelse fra NAV. Mangelen på arbeid treffer de unge ufaglærte midt i troen på framtiden, og enda mer i troen på seg selv.

Terskelen inn i arbeidslivet er blitt høyere, og den kommer til å bli hevet og hevet i årene som kommer. Utdanning og opplæring må holde tritt, men siden ikke alle er utstyrt med evner eller sosioøkonomiske bakgrunn til å lære det som trengs, vil flere stå utenfor når den digitale arbeidsdagen virkelig tar til.

Regjeringen ser ikke den økende punktligheten blant de unge som varsel om et nytt arbeidsliv uten jobb til alle. De unge trenger bare litt motivasjon, og ingenting motiverer dem mer enn noen sviende rapp med den økonomiske pisken.

I budsjettforslaget for 2018 kutter Høyre og Frp i dagpengeordningen ved å forkorte opptjeningstiden. Det vil med nesten matematisk sikkerhet presse flere over på arbeidsavklaringspenger. Men gresset blir ikke grønnere der. Fra nyttår blir maksimal stønadsperiode redusert fra fire til tre år, kravene til diagnose økes og presset til å flytte på seg forsterkes. Dessuten blir det innført karensperiode.

Høringsfristen for forskriftsendringen går ut førstkommende tirsdag. Rådet for psykisk helse skriver i sitt høringssvar at endringene inneholder for mange sanksjoner og for få muligheter. En mer presis beskrivelse av regjeringens arbeidsmarkedspolitikk skal du lete lenge etter.

Kommende uke arrangeres Kåkånomics, Nordens første økonomifestival, i Stavanger. I fire dager skal byens sentrum fylles av debatter, foredrag, kabaret og konserter om alt fra innvandringsregnskap til bitcoin og luksusfeller.

Hovedinnslaget blir fredagens konferanse om automatisering, digitalisering og framtidens arbeidsplasser. Der vil innledere som teknologioptimismekritikeren Evgeny Morozov, kapitalismekritikeren Paul Mason og professorene Kalle Moene og Mari Rege vise at Kristin Skogen Lunds virkelighetsoppfattelse nok er bedre fundert enn regjeringens.

Dagen etter handler flere sesjoner om den største av de mulighetene Rådet for psykisk helse savnet. Da dreier diskusjonen inn på det stadig hetere temaet borgerlønn. Knapt noen konferanse om teknologi, arbeid og økonomi blir arrangert i dag uten at borgerlønn står sentralt, enten det er World Economic Forum i Davos eller landskonferansen i britisk LO.

Veiene er mange fram til en ordning der alle borgere får et økonomisk golv i form av en betingelsesløs grunninntekt. Mange er også modellene for hvordan en slik borgerlønn kan utformes, og ikke minst finansieres. Ekstreme liberalister har helt andre løsninger enn solidariske sosialister. Felles er likevel erkjennelsen av at den tekniske revolusjonen vi nå gjennomlever, i motsetning til de foregående, ikke vil skape like mange nye arbeidsplasser som den fjerner. Ikke på langt, langt nær.

Trailersjåfør er den største yrkesgruppen i 29 av de 50 amerikanske delstatene. Den dagen bilene klarer seg uten sjåfør, dukker det ikke opp fem millioner nye jobber for folk uten utdannelse. Slik blir det i Norge også. Når køen på NAV blir lang nok, vil derfor borgerlønn bli en sentral del av den politiske debatten også her. Vi kan like godt starte nå.

Følg på twitter.com/svelle