KrF-leder Knut Arild Hareide må kjenne et kraftig stikk av misunnelse når han ser tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik sitte i Statsministermøtet på NRK1 og skryte av valgresultatet i 2001.

Den gangen fikk Kristelig Folkeparti hele 12,4 prosent av stemmene og 22 delegater på Stortinget. Hareide har ikke mye å stille opp med etter høstens stortingsvalg. KrF klatret så vidt over sperregrensen med 4,2 prosent av stemmene. Det er partiets dårligste resultat ved stortingsvalg i etterkrigstiden og holdt til åtte mandater.

Partiet fortsetter å synke i oppslutning. På TV2s meningsmåling fra midten av november, fikk KrF rekordlave 3,1 prosent. Da var Venstre nesten dobbelt så stort som KrF, enda de to var så godt som jevnsmå ved valget.

Les også Tone Sofie Aglens kommentar: Innvandring splitter Arbeiderpartiets sjel

Partiledelsen har hatt sine runder med sjelegranskning etter det elendige valgresultatet. Hovedsvaret er at partiet ikke klarte å få frem sakene sine godt nok. At Hareide sa nei til å samarbeide i eller med en regjering med Fremskrittspartiet, og dermed også med Høyre, spilte nok en større rolle for borgerlig innstilte KrF-velgere enn partiledelsen har villet innrømme. De velgerne som forlot KrF, gikk ikke til Ap, men Senterpartiet, Høyre og Frp.

Rett før valget hadde nok partileder Hareide anelser om det som skulle komme. Til VG beklaget han at han ikke hadde gjort noen god nok valgkamp for sitt parti. Det sto å lese dagen før valgdagen og var ingen oppvisning i entusiasme og pågåenhet som kunne gjøre KrF til et attraktivt parti for mulige nye velgere, noe partiet sårt trenger.

I takt med de dårlige tallene i valg og meningsmålinger, dør velgerne bokstavelig talt ut. Partiets grunnstamme består av godt voksne mennesker, flertallet kvinner. Når den største velgergruppa er over 60 år, kan KrF sies å være et parti i solnedgangen.

Opptatt av debatt? Les: Min oldefar ble gasset i hjel. Var han røyken i Auschwitz-drinken på nazifesten?

KrF har fremstått som partiet for de hjertegode sakene, som omtanken for «barnefamilien», som Bondevik stadig messet, og bistandspolitikk. Partiet legger seg kloss opptil flere andre partier i miljø- og klimaspørsmål, det samme gjelder skole og utdanning, eldreomsorg og helse. Partiet er med på innvandringsforliket i Stortinget, men viste de fire årene som samarbeidsparti at de ikke trivdes med Sylvi Listhaug og hennes politikk.

SSBs valgundersøkelse forteller at innvandring i år var den viktigste saken for velgerne, og i særlig grad var dette tilfellet for dem som stemte på Frp. For KrFs velgere kom imidlertid innvandring overraskende nok på en sjetteplass i viktighet, enda partiledelsen her var ivrig i å markere seg som mer «human» enn Frp i valgkampen.

I barne- og familiepolitikken er KrF i ferd med å miste sitt sakseierskap til feltet. Bare fra 2013 til 2017 synker andelen velgere som mener KrF har den beste familiepolitikken fra 28 til 18 prosent. Og det er ingen andre partier som overtar «hegemoniet». For velgerne var rett og slett ikke barne- og familiepolitikk noe viktig tema. Bistandspolitikk var ikke tema under valgkampen, annet enn ved Hareides pliktskyldige oppramsing over de av partisakene han aldri fikk skapt noen interesse for i debattene.

Mer debatt: De «legger seg» på støtfangeren for å skremme meg til å kjøre fortere

KrFs store familiepolitiske oppfinnelse, kontantstøtten, som Bondevik og hans mannskap seilte inn i statsministerkontorene på i 2001, er ikke lenger særlig omdiskutert. Ordningen ble innført som et håndslag til valgfriheten, mens den blir kritisert for å hemme likestilling mellom foreldrene og integrering av nye landsmenn. Ordningen er blitt krympet og foreldrene vil ha sine små inn i barnehager, noe som nå er blitt mulig for så å si alle, takket være de rødgrønnes barnehageløft. Selv i en tid med økende barnefattigdom, klarte ikke KrF å mobilisere velgere på familiepolitikken sin.

Partiet med det store hjertet appellerer åpenbart ikke til velgerne lenger. KrF henvender seg til et folk der fåtallet bryr seg om deres gode saker. Det kan man like eller mislike, men det er ikke bare å bytte ut velgerne.

En Hareide i villrede må ut og finne nye saker å profilere partiet på. Klarer han ikke det, kan årene fremover bli en utmattende ørkenvandring.

Hør våre kommentatorer og gjest Tore O. Sandvik snakke om kollektivtrafikken i Trondheim og vold i trondheimsskolene

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter