«Tar man livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar man lykken fra det med det samme».

Sitatet tilhører Dr. Rellings skikkelse i Henrik Ibsens «Vildanden». Han ville skåne Hjalmar Ekdal fra sannheten, som han ikke var i stand til å se selv.

Innsatsen for å skjule en lav samfunnsrang opptok Hjalmar i omgangen med sin egen familie. Han tok med menykartet hjem fra Gamle Grosserer Werles overdådige middagsselskap. Hjalmar var den trettende til bords, men ville dele luksusen med dem som satt hjemme og ventet på han. Han snakket stadig om at han egentlig var oppfinner, men i virkeligheten syslet han som en mislykket fotograf.

- Nå, vi var vel en 12–14 stykker til bords, fortalte han familien.

Les også: Hallooo foreldre - hvor er dere?

Å bedrive selvransakelse er i grunnen slitsomme greier, men kanskje det har blitt mere nødvendig med tiden, om ikke annet for å ta et oppgjør med små og store livsløgner?

For denne sakens skyld kunne jeg fint ha bydd på et par slike oppgjør jeg har hatt selv, også i det siste, men det ville kunne forveksles med det moteriktige og relativt anstrengende fenomenet å skulle være naken, åpen til det pinlige, kraftig liberalisert, oppmerksomhetstrengende, eksponert, retweetet og delt (hacket og spredt for den del), så jeg lar det være.

Ja, ja. Kanskje det er en livsløgn at jeg i det hele tatt skriver om dette, samtidig som jeg sitter på et fly på dagstur til Roma, i dress og slips, for å delta i et tre timers møte i en fjong komité. (Det var ment som selvironi, men jeg ble faktisk litt uvel og til dels ulykkelig.)

Jeg har hørt om folk som før slike reiser tar bilde av kaffekoppen sin og legger ut på snapchat: «kaffe på Gardermoen». Er det milleniumsutgaven av menykartet til Hjalmar Ekdal? Er det en aldri så liten livsløgn vi ser? Hva er motivet ditt, Dude?, altså i et selvransakende perspektiv?

Les også Ole Jacob Hoels anmeldelse av «Vildanden»: Når idealisten blir et monster

Vi er omringet av livsløgner og vi motiveres til å leve dem ut. Det har blitt en del av vår kultur. Kaffekoppen er liten, men i det store bildet er for eksempel legemiddelindustrien i posisjon til å fjerne dødelige sykdommer og redde millioner av barn i morgen, men de holder tilbake medisinen for å tyne ut den kommersielle verdien av den. De skylder på at forskning er dyrt. I «Vildanden» mente vel Dr. Relling at livsløgnen var medisinen.

Her hjemme skal politikerne snu med oktoberbarna og la dem bli, for propagandaen sin skyld (selv om de sier det er for barnas skyld). Og de skal, ikke helt uten personlig agenda, bringe idrettens toppledelse til torgs for prisnivået på vinen de selv har vært med og drukket, både under middagene og på nachspielet etterpå.

Søkte og totalt vilkårlige eksempler, jeg tok dem som falt meg inn, men det kryr jo av dem, og man møter seg selv i svingdøra i flere av dem.

Opptatt av debatt? Les: Jeg har vært på lekeland og restaurant, og er sjokkert over foreldres bruk av mobil når deres barn leker

Mediene skriver om hvordan vi kan komme i toppform på tre uker, slanke oss på to uker og få bedre sex over natta. Særlig hvis du opererer og beskjærer kjønnsleppene i tillegg.

De skriver neppe dette med journalistisk yrkesstolthet, men de skriver det fordi det selger og eierne bestiller opplag og klikk. (Der dukka det opp en livsløgn til). Det er bortimot slutt på vederheftig informasjon. Men vi kjøper det likevel! Og stakkars oss som skal leve opp til alt dette!

Desto mere besynderlig er det at dagens foreldregenerasjon, som jeg selv er en del av, er rollemodeller, gründere og formidlere av alskens uro og stress. Ja, jeg kjente svingdøra så det holdt. Pang! Rollemodell??, sto det på den!

Mer debatt? Les: Min oldefar ble gasset i hjel. Var han røyken i Auschwitz-drinken på nazifesten?

Det er ikke bare misvisende trender, verdiløse nyheter, tynne blogger og skvalder uten innhold som selger. En annen «hit» i samfunnets kommersielle oppsving er antidepressiva for ungdom. Rekordomsetning. Det går nok an å forklare det med en viss logikk, dessverre. Livsløgnen er ikke lenger medisin, men en sykdom som har blitt for tung å bære.

Kanskje sitatet til Ibsen bør omskrives;

Tar man skånsomt livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, kommer kanskje lykken tilbake til det med det samme.

Hør våre kommentatorer snakke om overgrep, krenkelser, Nobelkomiteen og valgundersøkelsen.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter