Når liberalister adopterer identitetspolitikken, hopper de ikke bare over klasseanalysen. De oser også av klasseforakt.
På grunn av min radikale politiske tilhørighet, er jeg blitt kalt «brocialist» (mannlig sosialist som snakker ned kvinnesaken), av en del liberale feminister som trodde blindt på Hillary Clinton i den amerikanske valgkampen. Det lever jeg godt med. I mange liberalisters øyne er fenomenet «arbeiderklasse» synonymt med en sint hvit mannlig bygningsarbeider, og ikke en mørkhudet kvinnelig hotellarbeider. I tillegg prøver de å late som at Norge ikke er et klassesamfunn.
Les også Adresseavisens leder: Guttepoeng verdt å prøve på «jentefag»
Samtidig blir jeg utsatt for hets og trusler fra menn som har falt utenfor i samfunnet, fordi jeg er feminist. Det lever jeg ikke like godt med. Det er ikke greit å bli hetset og truet. Men jeg liker heller ikke hvordan en del liberalister prøver å skyve rasismen og antifeminismen over på arbeiderklassen. Som om det er de som sår den. Som om #MeToo ikke forteller noe helt annet. Min kvinnekamp har aldri stått i kontrast til menns kamp. Ofte er det mer naturlig for meg å stå med gutta,framfor kvinner høyt i akademia. Så jeg blir kalt brocialist av noen og feminist av andre.
Jeg tar ikke lett på at gutter fra drabanten og bygda faller utenfor og havner i ekstreme voldelige grupperinger som IS og Nordfront. Om man ser på historiene til disse, er de stort sett like. Chilenske Bastian Vasquez, oppdratt katolsk i Skien, havnet utenfor sosialt, fullførte ikke videretående og klarte ikke å holde på en fast jobb eller å leve opp til skyhøye forventninger i Gro Harlem Brundtlands «det er typisk norsk å være god»-prestasjonssamfunn. Han ble IS-soldat. Gutta som utgjør Nordfront, har strevd sosialt og har mange tidligere voldsdommer og avbrutte jobber. Gutta bak Charlie Hebdo-angrepet hadde en lang historie med «dead end jobs». Samtidig vet vi at de var fra Algerie, og at algerierne blir utsatt for grov rasisme i Frankrike.
Opptatt av debatt? Les: Vi må lytte til bestemor på snapchat og ikke bare til akademisk snobberi
Jeg kan aldri unnskylde voldsideologiene de har trukket mot. Aldri. Men jeg kan forstå hvorfor noen finner et nytt brorskap når samfunnet skyver dem utenfor. Jeg tar ikke lett på at jenter gjør det stort sett bedre i alle fag i skolen enn gutter, med unntak av gym. Jeg tar ikke lett på at hver måned dør seks unge menn av selvmord i Norge.
Jeg tar heller ikke lett på at gutta jeg gikk på Brundalen videregående med, de som gikk tømrer-, murer- og malerlinja, er livredde for at jobbene deres blir erstatta med billig arbeidskraft gjennom EØS. Kanskje har de mista jobben. Kanskje fikk de ikke fast jobb etter lærlingtida. Kanskje slet de med å finne en godkjent lærlingbedrift, aldri ble godkjent lærling, men innleid av et bemanningsbyrå, og vet aldri hva lønna blir neste måned. Kanskje er de avskilta, på grunn av den manglende etterutdanninga som den borgerlige regjeringa krever. Klart det skaper fortvilelse.
Les også «Politikere ber kolleger fortelle om trakassering»
Samtidig er gutta ofre for et konservativt syn på kjønn, der de fanges i en trang kjønnsrolle på lik linje med jenter. De blir stadig minnet på at de må ha full jobb, tjene godt, ha en perfekt kropp, en stor bil, eget hus og ta vare på «søte svake jenter». Klart det er mange som ikke greier kravene, og faller utenfor. Kanskje fordi det aldri var rom for deres svakhet. Kanskje forsvant kjæresten til universitetet og ble sammen med en akademiker, kom tilbake og begynte å snakke om manspreading(breial mann som bruker to seter på bussen), og at Susanne Sundfør var viktigere enn Eminem, som de pleide å høre sammen på i friminuttet på Brundalen.
Kanskje er det derfor jeg har tviholdt på hip hop som en slags identitet. Fordi det samla klassen. Jeg snakker om arbeiderklassen.
Marcus skuler ikke skolen slik som i fjor
Vi glemte hvem som var homo og hvem som var fra Kosovo. Kanskje var vi ikke alle sosialister da vi gikk på Brundalen, men vi var sinte sammen på systemet. Det var vi enige om. Vi visste at det var vi som skulle ta de tyngste yrkene og tjene dårligst. Vi var sinte på amerikanske presidenter som hadde bomba landene til noen i klassen og på rike menn i dress som hadde grovt mer penger enn oss. Vi klarte faktisk å mobilisere sinnet oppover mot noe reelt og større enn oss, selv vi dummingene på Brundalen. Jeg står litt sammen med dem ennå når jeg minnes Hillary Clinton kalle den amerikanske arbeiderklassen for en forkastelig gjeng i valgkampen 2016, fordi de hadde blitt forledet til å tro på Donald Trump etter flere tiår med utbytting, industrinedleggelser og manglende velferd. Samtidig ble den svarte rapperen og Bernie Sanders-tilhengeren Killer Mike kalt kvinnefiendtlig da han sa han ikke ville stemme på Clinton. Hvilken forkastelig gjeng, som ikke stemmer slik som eliten vil, hva.
LES OGSÅ: Ukultur i kulturen
Nå har det kommet frem påstander om at Clinton hadde kjøpt det Demokratiske partiet før valgkampen, slik at mannen som Trump stjal en del av klasse-retorikken fra, Sanders, ikke hadde sjanse til å vinne over henne. Den eneste av de tre kandidatene som evnet å samle folket, ikke å splitte dem.
Poenget er at arbeiderklassen ikke bare er bygningsarbeideren. Det er frisørene, helsearbeiderne, servitørene og stuepikene, og de synes kanskje det er viktigere å kjempe for en fast jobb framfor å diskutere manspreading. Det er på høy tid at gutta blir tatt på alvor.
For« gutta», det er også meg.
Hør våre kommentatorer snakke om overgrep, krenkelser, Nobelkomiteen og valgundersøkelsen.
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter