Hvis de blåblå bare kan bli litt ondere, kan det faktisk være håp. For den politiske musikken.
Den norske popmusikken er tannløs og tanketom, mener flere. Låter på radio er uten brodd og budskap. Musikk på fjernsyn er søte fjes og silkestemmer. Hvor er det blitt av holdningene? Hvor er langfingeren til det etablerte? Hvorfor er det ingen som klikker i vinkel?
LES OGSÅ: Alle blir gubber til slutt
Vel, det er ikke lett å klikke når du nettopp har spist. Dessuten er det koselig med peis, selv om kjærlighetslivet ofte kan være vanskelig: «You were staying out all night. And I had enough», heter det i Kygo-låta «It Ain’t Me».
Den ulykkelige kjærlighetshistorien har over 600 millioner avspillinger på Spotify. En rørende tekst til fengende musikk, så absolutt. Men likevel er det noen som har fått «enough». For det må da gå an å engasjere seg i noe annet enn at kjæresten er litt lenge på byen?
Spørsmålet er om det er noen som orker. På midten av 70-tallet ble Margaret Thatcher leder for De konservative i Storbritannia. Fire år senere ble hun statsminister. Og det var antakelig det beste som kunne ha skjedd for britisk musikkliv.
LES OGSÅ: Rett sang til rett tid
Joe Strummer i bandet The Clash var tidlig ute med å ønske seg en collage av Thatcher og et hakekors på coveret av utgivelsen «The Cost Of Living», lansert på valgdagen i 1979. Det ble ikke noe av, men sier jo noe om hvor sint han var.
Allerede året i forveien hadde reggaeartisten Linton Kwesi Johnson sunget at Thatcher var rasist. Ganske raskt ble jernkvinnen en slags superskurk for mange britiske artister. Skurk, men også «an absolute fairy godmother», ifølge Penny Rimbaud i punkbandet The Crass.
Artistene fikk rett og slett en muse. De var allerede ute på den politiske venstresida – og nå? Noen å hate! Det kan være deilig og bra for kreativiteten. Ser vi noe lignende i Norge i dag? Nei. Men en samfunnsbevissthet er det mulig å spore, også blant de største artistene vi har:
Karpe Diem, som tidligere i år fylte Oslo Spektrum tre kvelder på rad, tok veien opp til poptronen med sitt «Heisann, Montebello»-prosjekt, der tidligere justisminister Anders Anundsen ble kalt feig. Hele albumet er en slags «rikets tilstand»-rapport i musikalsk form, kan man si.
Susanne Sundfør, som hylles av både kritikere og publikum, lanserte i september plata «Music For People In Trouble», født av fortvilelse over flyktningkrise og miljøproblemer. Nøkkelverket «The Sound Of War» begynner med lyden av fuglekvitter. Siden kommer en drone.
Les også: Et lite besøk i Ingvars butikk
Moddi har fått internasjonal oppmerksomhet for sitt «Unsongs»-prosjekt, basert på forbudte sanger og tekster fra elleve land. «Dette er mer enn bare musikk. For mennesker som ikke har de samme rettighetene som oss, er dette blodig alvor – bokstavelig talt», har han uttalt.
Samtidig har innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug blitt et slags hatobjekt for venstresida. Hun er ond, blir det sagt, men mest mellom linjene. Så vidt meg bekjent har ingen lansert ei plate der coveret prydes av Sylvi med hakekors.
Og det er jo heller ikke å anbefale, dersom man er uenig med regjeringa og ønsker et faktisk gjennomslag for en ny retning i politikken. Margaret Thatcher satt som statsminister i Storbritannia helt fram til 1990, selv om en reggaesanger mente hun var rasist. Strategien er usikker.
Dette er imidlertid sikkert: Når norske artister snakker om politisk engasjement, er det alltid engasjement på den politiske venstresida de mener. De ligger allerede der ute og vaker. Spørsmålet blir hvordan de kan hisses opp til å angripe hardere.
Svaret er antakelig at det må bli verre. De blåblå må rett og slett bli litt ondere. Det holder ikke med tvangsreturer av noen hundre asylbarn for å skape en bevegelse i 2017. Det holder ikke med «trekke på skuldrene»-reaksjoner til flyktningkrise i Middelhavet alene.
Men det ligger altså en kraft i musikken, under vannflaten der et sted. Kraften er «pre-politisk», har forståsegpåere tidligere forklart. Musikken former identitet og verdensbilder. Kygos verdensbilde er at ulykkelig kjærlighet er kjipt, men det er jo fullt mulig å formidle noe annet.
Dessuten har venstresiden den beste musikken, blir det sagt. Til og med Torbjørn Røe Isaksen har sagt det. Og han har jo ofte rett.
Jonas Skybakmoen