Rita Ottervik og co. kaller nok en gang inn til pressekonferanse på et sykehjem. Der skryter de av at de har nullet ut rådmannens foreslåtte kutt. Slikt blir det lite nyskaping av.

Sentrum-venstrealliansen i Trondheim, med Ap og ordfører Rita Ottervik i spissen, gjør det samme som tidligere år. Når deres samlede budsjettforslag legges frem, er scenen ett av byens helse- og velferdssenter. Ordføreren «intervjuer» ansatte om hva som er blitt bedre i eldreomsorgen det siste året, og innkasserer skryt fra ledelsen ved Ilevollen helse og velferdssenter for budsjettforslaget de legger frem for 2018.

For noen uker siden la rådmannen i Trondheim frem sitt forslag til budsjett. Der ble det lagt opp til en rekke kutt i eldreomsorgen og i ungdomsskolen for å finansiere økt kvalitet og bemanning i barnehagene. Nå har det politiske flertallet nullet ut en rekke av rådmannens foreslåtte kutt. Deler av kuttene spares inn ved ikke å sette av hele summen til økt bemanning og flere pedagoger i barnehagene, slik regjeringen har lagt opp til.

Rådmannen gjør jobben sin med å legge frem et budsjett i balanse og foreslå kutt som administrasjonen mener er nødvendige og forsvarlige. I neste omgang er det politikernes jobb å flytte pengene til områdene de vil prioritere. Et slikt system gir rådmannen mye politisk makt, og krever mye av de folkevalgte dersom endringer skal gjennomføres. Det er i en slik prosess politisk handling og prioriteringsevne settes på prøve. I de siste års budsjettprosesser virker det som om den politiske behandlingen i stor grad har gått ut på å skru rådmannens forslag tilbake til utgangspunktet. Det politiske prosjektet og de nye satsingene for Trondheim er ikke lett å få øye på.

Det som kan se ut som en nysatsing på eldreomsorgen og i skolen, er stort sett en annullering av de kuttene rådmannen har lagt opp til. Den politiske kreativiteten brukes aller mest på å finne dekning slik at rådmannens forslag til kutt kan nulles ut. Dermed ender man opp med en situasjon der rådmannen foreslår to skritt tilbake, og politikerne vedtar to skritt frem. Til sist ender man opp stort sett der man var i utgangspunktet.

I budsjettforslaget fra flertallet understrekes det at trygg økonomisk styring er en forutsetning for tydelige politiske prioriteringer. Barn, unge og eldre skal prioriteres. Disse områdene er selve kjernen i virksomheten til en kommune og vanskelig å se alternativer til. Deler av innsparingene skal tas gjennom ikke å oppfylle den nasjonale normen for økt bemanning og pedagogisk ansatte i barnehagene like raskt som det regjeringen legger opp til.

Flertallet i Trondheim har åpenbart et ønske om å skape bedre kommunale tjenester, men gjør det samtidig vanskelig for seg selv ved å nekte å bruke virkemidler som kunne skapt ny dynamikk og skarpere prioriteringer i kommunens virksomhet. Måten kommunen styres på gir rådmannen stor innflytelse på budsjettet og økonomiplanen. Dersom vi hadde et parlamentarisk system ville politikerne vært langt mer direkte ansvarlig for det økonomiske opplegget. Det ville blitt mindre fokus på å nullstille kutt fra rådmannen og mer på å tydeliggjøre politiske prioriteringer. De politiske valgene ville stått tydeligere frem for byens innbyggere.

Så lenge de politiske flertallet i Trondheim er vaksinert mot å slippe til private aktører, fratar de seg samtidig muligheten til å skape et større mangfold, konkurranse og dynamikk i hvordan tjenestene til innbyggerne drives og utvikles. Fremfor å flytte penger frem og tilbake mellom ulike budsjettposter, kunne en slik utvikling ha åpnet opp for helt nye måter å løse kommunale tjenester på.

Det burde vært vilje til å bruke flere politiske verktøy for å gi innbyggerne en bedre hverdag. Men flertallet nekter å åpne verktøyskrinet.

LES FLERE AV HARRY TILLERS KOMMENTARER HER