For tjuefem år siden vant sørsamene en lang kamp mot storsamfunnet. Denne gangen er de i ferd med å tape.

Midt på 70-tallet fartet jeg og noen kamerater mye på kryss og tvers av Fosenhalvøya. Vi overnattet ofte i avsidesliggende seterbuer som sto åpne. På en lang vintertur i retning Sela, på grensen mellom Åfjord og Verran, fikk vi øye på noe uvanlig; en gamme ved et lite vann som heter Langvatnet. Det ble et perfekt losji og en ny opplevelse for tre slitne ungdommer.

Her ble jeg for første gang klar over at det faktisk finnes samer og reindrift på Fosen. I oppveksten hadde jeg ikke forbundet samer med stort annet enn Finnmark og hermetiske Joika-kjøttkaker. På turene våre hadde vi riktignok reinskinn som liggeunderlag, men kunnskapen om sørsamene var ikke-eksisterende. Den massive usynliggjøringen av en tusenårig og stolt kultur midt blant det vi kaller det norske, er nesten like ille som all uretten som er begått mot samene.

Da vi våknet, etter frokost med knekkebrød og smeltet snø, kikket vi nærmere på kartet og så at vi var på vei mot to markante fjell som begge hadde samiske navn: Dåapma og Raassje. Lite ante vi at gamma vi sov i, var over hundre år gammel og at her hadde den myteomspunne reineieren «Rik-Thomas» Jonassen også bodd. Det skulle jeg få høre om mange år senere.

Men nå var interessen og engasjementet vakt. På denne tiden, for førti år siden, ble vi klar over at Forsvaret planla et stort skyte- og øvingsfelt midt i beiteområdene til sørsamene. Vi skjønte at reindriftsnæringen levde på nåde, og fra sidelinjen ble vi byguttene med i kampen mot skytefelt på Nord-Fosen. Den pågikk i årevis og ble vunnet i 1991. En av de mest aktive personene i denne striden var reindriftssamen Arvid Jåma.

Les også portrettet med Arvid Jåma

I dag er han i ferd med å måtte gi tapt for det neste store angrepet fra storsamfunnets side. Vindkraftutbyggingen i Storheia-området, litt lenger vest på Fosen, vil bli Europas største landbaserte anlegg. Det vil ødelegge omtrent en tredjedel av vinterbeitene som Jåma-familiens reinflokk bruker. Sørsamenes sak er ennå ikke behandlet av lagmannsretten, men taper de her, vil de bringe den inn for den internasjonale folkeretten.

Les også kommentaren "Farvel med Storheia"

Norge har undertegnet ILO-konvensjonen for urfolk, og det blir interessant å se om domstolen i Haag mener at vi på Fosen ivaretar urfolks rett til å bevare og videreutvikle sin egen kultur.

Det var ikke selvsagt at kraftutbyggerne skulle få det som de ville på Storheia. Kanskje var de bare passelig tidlig ute da de fikk viljen sin hos Ola Borten Moe og Olje- og energidepartementet. I en tilsvarende sak, Kalvvatnan vindkraftverk på grensen mellom Nord-Trøndelag og Nordland, sa det samme departementet i fjor nei til utbygging, blant annet med henvisning nettopp til «vernet folkeretten oppstiller for urfolks næringsutøvelse». Begrunnelsen inneholder også en oppsiktsvekkende anerkjennelse av at samenes språk og kultur er truet.

Les også kommentaren "Hva gjør vi med all strømmen?"

Mer enn femten år etter overnattingen i gamma ble jeg bedre kjent med Arvid Jåma. I arbeidet med «Fosenboka» fulgte vi han og reinflokken gjennom vinter, vår og høst. Boernebahke kaller samene stedet som fra gammelt av har vært brukt til å samle og vinterslakte reinen. Her hang dampende skrotter mellom grantrærne, mens lassoen suste gjennom lufta mot reinen som sprang rundt og rundt på den hardtråkkede snøen.

Noen måneder senere var det kalving, og vi møtte Arvid og onkelen Jakob Johnsen Boere i åfjordstraktene. Han hadde passert 80 år, men tok seg kjappere frem enn oss. Ved bålet under en bergheller fikk vi høre om da Jakob i yngre år drev flere hundre reinsdyr fra Røros, gjennom Jotunheimen og til Sogn. Og vi fikk historiene om storkaren «Rik-Thomas» som hadde flere tusen dyr over hele Fosen. Han ble til slutt funnet død snøen, ranet og drept, eller bare frosset i hjel?

Nå står samenes hundreårsfeiring av det første landsmøtet for døren. Trondheim blir stedet for en storstilt markering. Når Arvid kommer tilbake fra jubileet, skal han og arvtakerne hans på nytt samle flokken ved Boernebahke for å skille ut de dyrene som skal dø. Det er tross alt kjøttet som gir levebrød. Det er en tid for kamp, det er en tid for feiring, men oftest er det en tid for å følge reinen.

Anbefalt lesning: "Samer sør for midnattssola" av Leif Braseth (Fagbokforlaget 2014)

Les også om de viktigste samiske sakene i dag

Les også: Helt ekte same

Les også: Levanger-trio skal forske på sørsamene

Samegamma ved Langvatnet anno 1975. Foto: Stein Arne Sæther
Arvid Jåma har i hele sitt voksne liv kjempet for reindriftsnæringens liv på Fosen. Foto: Åge Winge, adressa
Maja Kristine Jåma og kjæresten Laara fanger en rein som skal slaktes. Foto: Håvard Haugseth Jensen