I en liten leilighet i Trondheim, sitter «Roy» i sofaen og ser ut vinduet. Utenfor pisker regnet mot ruta. Kjølig høstluft trekker inn gjennom et åpent vindu. De røde øynene bærer preg av å ha sett morgenens første dagslys, og han har nettopp satt en dose med det morfinholdige stoffet Dolcontin.
- Hvis jeg skal dømmes til straff, så må det legges til rette for mine behov.
Det er sikkerhetsnivået som avgjør hva som er best. Å bli isolert er det verste for meg, forteller mannen i 40-årene.
Han reagerer først med sinne på spørsmål rundt framtidig straff, og mener han er ferdigstraffet etter å de siste årene ha måttet godta tvangsmedisinering fra psykiatrien, mens han anser seg selv som frisk.
Fire menn har til sammen over 1900 politisaker. Ingen av dem kan bli dømt
Lovendring på vent
Fem år har gått siden «Roy» sist var fengslet. Han har tidligere sonet en rekke kortere dommer, men ble etter forrige fengselsopphold erklært strafferettslig utilregnelig. I dag følges han opp i en leilighet vegg i vegg med døgnbemannet personale, i tillegg til å få hjelp fra ambulant rus- og psykiatriteam og tilbud om behandling med legemiddelassistert rehabilitering. Men parallelt med oppfølgingen, har den kriminelle karrieren langt på vei vedvart.
Mappa hos politiet har vokst til nesten 900 saker. Nå kan det imidlertid snart være slutt.
I mars kom det politiske vedtaket om å endre straffeloven, slik at notorisk kriminelle kan dømmes til tvungent psykisk helsevern eller psykisk omsorg i inntil tre år, selv om lovbruddene ikke er av svært grov karakter.
Men fem måneder etter vedtaket, har fremdeles ikke lovendringen trådt i kraft. Ifølge Helse- og omsorgsdirektoratet skyldes ventetiden praktiske forberedelser ved institusjonene som skal ta imot de dømte.
Alene med tankene
«Roy» reiser seg og går urolig en runde rundt i leiligheten. Lyden av en bil som passerer på veien utenfor, høres i stua. Han ser kjapt ut vinduet.
- Jeg er så nysgjerrig, skjønner du, sier han. Tema og innhold i praten skifter fort, og spørsmål må gjentas. Innimellom blir han stille – lenge.
Han er opptatt av å få dagens praktiske utfordringer på plass, lurer på hvordan han kan komme seg inn til sentrum og om fotografen har lyst til å kjøpe fotoutstyr.
- Hva som vil passe meg best av fengsel og et sted som Østmarka? Det verste med å være i fengsel, er å bli sittende alene på cella. Da kommer tankene i hodet. Det er helt forferdelig. På Østmarka er det forskjellige forhold alt etter hvilken avdeling man havner på.
Så hva som funker best, vil være avhengig av hvor jeg blir plassert, forteller han.
En gjenganger
Nesten samtlige av sakene politiet har på «Roy», er vinningskriminalitet. Innbrudd preger den tykke saksmappa på politiets kontor i Trondheim.
Flere av bedriftene som har anmeldt ham, har hatt ufrivillig besøk gjentatte ganger.
- Jeg stjeler for å få råd til stoff. Så enkelt er det. Jeg er rusavhengig, og det må finansieres, forklarer han.
Ingen god løsning
Noen kilometer unna, på et kontor ved Tiller distriktspsykiatrisk senter, sitter Hanne Grete Jensen. Psykiateren har de siste seks årene jobbet i sykehusets og kommunens ambulerende ACT-team. I pasientgruppen finnes flere av Trondheims notoriske kriminelle, som fram til nå ikke er funnet strafferettslig tilregnelige på grunn av alvorlig psykisk lidelse.
Psykiateren ønsker den vedtatte lovendringen velkommen, da hun ser at samfunnet har stått uten mulighet til å reagere på denne typen kriminelle handlinger fra pasientgruppen. Hun mener det fram til nå har vært stor sprik mellom folks rettsoppfatning og den «frikortordningen» som en del av de alvorligst syke kriminelle har hatt, på relativt milde kriminelle forhold.
- At man kan begå gjentatte lovbrudd uten noen form for reaksjon fra samfunnet, er ikke godt for noen. Heller ikke for den som begår handlingen, sier Jensen.
Hvilken type straff
Men psykiateren er også skeptisk til hvordan man vil løse den faktiske straffesituasjonen etter en domfellelse. Hun mener at man må slutte å tenke at det er en direkte sammenheng mellom psykisk lidelse og de kriminelle handlingene personer som «Roy» gjør.
- Å behandle det ene, vil ikke nødvendigvis føre til at det andre tar slutt. Et stort paradoks er at lovendringen med dom til behandling, så langt vi kan se, vil angå ei pasientgruppe som allerede har aktive behandlingstilbud fra psykisk helsevern, rusklinikken ved St. Olav og kommune, sier Jensen, og legger til, - Jeg tror ingen ønsker seg tilbake til ei tid, der psykiatriske sykehus blir til straffeinstitusjoner.
- Dette er fjerde gang vi har innbrudd
Forståelig konsekvens er nøkkelen
Selv om hun ønsker lovendringen velkommen, er psykiateren fremdeles usikker på hvordan den vil oppleves for pasientgruppa hun jobber med. Flere av dem anser seg selv som psykisk friske, og har blitt behandlet av psykisk helsevernet over år mot sin egen vilje.
Ved å innføre straff for vinningskriminalitet, vil også denne bli gitt i form av behandling flere av dem ikke ønsker.
- For mange blir dette vanskelig å forstå, og for noen også krenkende. Dom til behandling formidler fravær av ansvar, og tar fra mange opplevelsen av å ha styringa over eget liv, mener Jensen.
Hennes erfaring er at en ordinær straffereaksjon i langt større grad aksepteres av pasientene, og er en forståelig konsekvens som også har fungert positivt på rusmisbruket.
- Jeg ser at fengselsstraff som reaksjon i utgangspunktet vil kunne oppleves forståelig, og dermed også som en form for respekt i sin allmenngyldighet, sier psykiateren.