Forrige uke kom den første snøen, og årets nyvinning her på «gården» måtte ut av garasjen. Frem med kjeledressen, på med hodelykt og ut i garasjen for å montere snøplogen foran den nye firhjulingen som jeg klarte å overbevise resten av familien om at vi må jo bare ha en slik her oppe på Byåsen.
De siste ukene har jeg sparket småstein og studert værmeldingen, mens jeg har tuslet rundt på gårdsplassen på brøytevakt. Så endelig våknet vi til en hvit morgen, og på ettermiddagen hadde den vakre snøen hopet seg nok opp til at brøytemannskapet kunne trå til - for familiens skyld selvsagt.
Traktorregistrert atv er vel det nærmeste jeg kommer Massey Ferguson eller John Deere i dette livet, men det holder for meg. Det er lite med utmark og skog, heller smått med matproduksjon, her på bruket. Men redskapen skal det ikke stå på.
Selvsagt kan man (kanskje) leve et fullverdig liv med snøskuffe og en snøfreser, men jeg står for valget mitt likevel. Jo da, det har vært smått med snø de siste årene, og egentlig ikke noe problem å rydde unna manuelt. Men man vet jo aldri, ikke sant?
Hva gjør vi den dagen det virkelig velter ned fra himmelen? Når oppkjørselen er dekket med én meter våt og tung snø, og hu mor må på jobb med bilen? Når de merkelige vintrene uten snø er over, og det blir som det var den gangen på 70-tallet da alt sto i stampe i djupsnøen? Den dagen alle er innestengt og nedsnødd, og det er tomt i kjøleskapet og sulten gnager i kroppen.
Jeg er klar, jeg tar bare fram atv-en med plogen og rydder opp i kaoset. På jobb må man, og mat må man ha - selv om det snør. Noen må ta ansvar, noen må lage vei.
Ikke alle lar seg nok overbevise, men man må jo prøve å lure seg selv i alle fall. At det er vanvittig morsomt å kjøre brøyteplog, har ingen ting med saken å gjøre.
