De siste ukene har Adresseavisen skrevet flere saker om at Fylkesmannen i Nord-Trøndelag peker på total systemsvikt i barnevernet i Værnesregionen. Foreldreparet «Tore» og «Kristin» er blant dem som opplever å ha blitt sviktet.

– Om vi hadde fått den tette oppfølgingen som var nødvendig kunne ting vært annerledes, sier «Tore».

I 2010 tok barnevernet i Værnesregionen parets to barn på ni måneder og tre år. Paret hadde bakgrunn som rusmisbrukere. Det første leveåret til datteren hadde de bodd på en familieavdeling på et behandlingssenter for rusavhengige. De flyttet deretter til en kommune i Nord-Trøndelag, hvor de også fikk jevnlig oppfølging fra barnevernet. Da jenta deres var to år, høsten 2009, flyttet de til en annen kommune i fylket. I juni samme år hadde de fått et nytt barn. Oppfølgingen ble flyttet til barnevernet i Værnesregionen. Foreldrene møtte barnevernet i oktober samme høst, sammen med representanter fra hjelpeinstansene de hadde vært i kontakt med på tidligere bosteder.

Kom ikke som avtalt

– Vi fikk innvilget alt. Det var enighet blant alle om at dette var riktige tiltak for at vi skulle klare oss på egenhånd, forteller «Kristin».

– Avtalen var at vi skulle komme innom dem annenhver uke, og at de skulle komme til oss i ukene imellom, forteller «Tore».

Slik ble det ikke, forteller foreldrene. Det var først i desember at barnevernet kom på første besøk og i løpet av perioden oktober-januar kom de innom bare en eller to ganger totalt, ifølge foreldrene.

Slet psykisk

I januar 2010 gikk paret fra hverandre. Faren flyttet til en annen by i fylket, mor satt igjen med ungene. Vinteren ble tung for «Kristin». Hun forteller at 10. februar 2010 ba hun psykologen sin ringe barnevernet for å få hjelp. Hun maktet ikke ta seg av barna.

– Hun fikk til svar at de holdt på undersøke saken. Psykologen min sa at «nå blir det en ordning», jeg skulle greie å holde ut til jeg fikk hjelp.

Men «Kristin» hørte ikke noe fra barnevernet før i slutten av mars, nesten to måneder etter.

– De ringte og spurte om jeg ikke greide å holde ut til over påske. Da kunne de bidra med avlastning i større skala, forteller hun.

6. april 2010, første arbeidsdag etter påske, kom barnevernet og hentet ut de to barna.

– Jeg hadde gått sånn i altfor lang tid. Ingenting var greit med verken ungene eller meg. Jeg var veldig sliten og slet psykisk, forteller hun.

Barnevernet beskrev episoden slik: «Barneverntjenesten kom på uanmeldt hjemmebesøk grunnet stor bekymring fra barnehage og NN, og at vi ikke får kontakt med mor som avtalt denne dagen. Det ender med akuttplassering etter barnevernsloven paragraf 4-6, 2. ledd».

Mor samtykket til frivillig plassering av barna, i håp om at hun skulle komme seg til hektene igjen. Da ungene var ute av huset brøt hun sammen. Både hun og faren falt tilbake til rusen. I august samme år fikk de beskjed om at den frivillige plasseringen opphørte. Nå begjærte barnevernet full overtagelse av barna.

– Advokaten min etterspurte med en gang kriseteamet som er lovpålagt når det blir full overtagelse. Det var det ingen som kunne svare på, forteller «Kristin».

Flere fosterfamilier

Barnefaren er svært opprørt over barnevernet i Værnesregionens opptreden i saken: Først fordi de ikke fikk oppfølgingshjelpen de ble enige om i hjemmet, og deretter at de ikke fulgte opp psykologens tydelige bekymringsmelding før etter to måneder.

– Når folk ber om hjelp på den måten må man ta det alvorlig. Både vi og de som etter hvert ble fosterforeldre opplevde at vi ikke fikk tak i dem, verken på telefon eller på kontoret.

I løpet av eldstejentas fem første leveår hadde hun fem ulike bosteder. Flere fosterfamilier ga opp på grunn av det de opplevde som manglende hjelp og støtte fra barnevernet. Nå er barna splittet i hver sin nye fosterfamilie.

– Jeg var veldig fornøyd med fosterfamilien som hadde dem før de ble splittet. De tok selv grep for å hjelpe barna og få dem utredet. Jeg følte meg trygg på at det var et godt hjem, men de opplevde at de ikke fikk støtte og ble nærmest motarbeidet av barnevernet. Da er det lettere å flytte ungene til noen som ikke klager. Men for barna er det utrolig tøft med enda en flytting, sier faren.

Tilknytningsskader

I 2012 klaget moren inn barnevernet til Fylkesmannen for oppfølgingen av barna og foreldrene etter at de ble akuttplassert, og for dårlig oppfølging av fosterforeldrene og seg selv i tida etter omsorgsovertakelse.

–  I denne tilsynssaken konkluderte vi med lovbrudd. Barnevernstjenesten har ikke har fulgt opp fosterhjem og barn i tråd med de behov og lovkrav som stilles, sier velferdsdirektør Erik Stene hos Fylkesmannen i Nord-Trøndelag. Det ble også anmerket at manglende dokumentasjon i saken «innebærer brudd på god forvaltningsskikk».

Begge barna har store tilknytningsskader og det er spesielt vanskelig for det yngste barnet.

– Han har problemer med å knytte nære relasjoner og er også redd for at han skal bli «tatt» igjen, forteller faren.

Foreldrene ser at sønnen får god oppfølging hos de nåværende fosterforeldrene. De vil ikke kjempe for å få tilbake foreldreretten. Det er annerledes med datteren.

– Det er selvfølgelig ikke bare enkelt, vi har vært lenge borte fra hverandre. Det skal ikke skje for enhver pris, men jeg har vært stabil og rusfri i over fem år nå og har fast jobb. Jeg tror hun vil ha det bedre hos meg enn hos fosterforeldrene, sier «Tore».

Også moren har vært rusfri i mange år, er i gang med utdanning og har fått et nytt barn.

Vil ikke kommentere

Det er kjent at barnevernstjenesten i Værnesregionen har hatt mye sykefravær og høyt gjennomtrekk av ansatte over mange år. «Tore» anslår at de har sin niende eller tiende saksbehandler på sju år.

– Datteren har ofte reagert når de kommer. «Skal jeg flytte igjen?» spør hun. Jeg har hatt en grei tone med flere av saksbehandlerne. Den første vi hadde fikk vi en gjensidig tillit til over tid. Men da tilliten endelig var på plass, sluttet hun.

Adresseavisen har snakket med en miljøterapeut som har hatt mye kontakt med faren. Han mener «Tore» har hatt en utrolig utvikling, og er imponert over hvordan paret har tatt tak i rusproblematikken. Samtidig forstår han at barnevernet var inne og vurderte omsorgen med den bakgrunnen foreldreparet hadde.

– Men dette handler om holdninger som folk i hjelpeapparatet møter mennesker i vanskelige situasjoner med. De har behov for hjelp en periode i livet, men opplever at andre ser på dem som fortapt. Det handler mye om å ta seg tid, bygge en god relasjon og gi dem håp om at det finnes muligheter. Vi «hjelpere» har aldri lov til å gi opp, sier miljøterapeuten.

Barnevernet i Værnesregionen er forelagt kritikken. «Barnevernstjenesten kommenterer av prinsipp ikke enkeltsaker i media. Selv om foreldre har opphevet taushetsplikten må barnevernstjenesten ivareta barnas integritet, og alltid hensyn ta hva som er til barnets beste», skriver fungerende barnevernsleder Eli Esbensen Sandnes i en epost til Adresseavisen.