- Det har vært et fastlåst system i mange år, og det burde ryddes opp i. Når folk omsider søker hjelp, må de gjennom en lang prosess. Ofte venter transseksuelle i årevis på å få starte behandlingen ved Oslo universitetssykehus (OUS).

Det sier Vigdis Moen, universitetslektor ved NTNU. Hun jobber ved instituttet for samfunnsmedisin og sykepleie, er utdannet sexolog og har jobbet med transseksuelle i en årrekke. I dag jobber hun først og fremst med voksne, men er innimellom i kontakt med helsesøstre på videregående skoler. De siste ti årene har de opplevd en økning i spørsmål knyttet til kjønnsidentiteten. Moen har selv merket seg at flere ungdommer tør å stå fram som transkjønnet.

- Det har alltid vært folk som opplever at de identifiserer seg som motsatt kjønn. Forskjellen er at vi i dag ser det mye oftere i mediene, og det har blitt en større åpenhet knyttet til tematikken.

Les også: - Livet mitt står på vent

Under en konferanse om ungdom og seksualitet, ved St. Olavs Hospital, snakket Ingun Wik om det samme. Hun er avdelingsleder og spesialist i sexologisk rådgivning ved Helsestasjonen for kjønn og seksualitet (HKS) i Oslo. De mottar stadig flere henvendelser fra hele landet, og i fjor var 580 av samtalene knyttet til kjønn.

- Det er mye mer enn for seks år siden da det bare var et par stykker, forteller Wik.

- De siste fire årene er det rundt 130 kjønnsinkongruente personer som har vært hos oss. Det er imidlertid vanskelig å si nøyaktig hvor mange som sitter med følelsen av å ha fått tildelt feil kjønn ved fødselen, for det finnes ingen forskning i Norge på området. (kjønnsinkongruente = transseksuelle, journ.anm.)

Les også: 490 har skiftet juridisk kjønn siden juli

Lang utredningstid

I dag må alle mennesker som ønsker kjønnsbekreftende behandling på statens regning, gjennom to runder med utredning i helsevesenet som ifølge nettsidene til OUS varer i minst tre år totalt. Den siste tiden er man på utredning hos OUS, før man eventuelt får diagnosen transseksualisme, som kvalifiserer til hormonbehandling og kirurgi.

- Jeg synes det er merkelig at man har behov for å utrede noen to ganger. Det er en veldig lang prosess. Jeg kjenner til enkelte som har måttet vente i seks år før de fikk starte behandlingen. Det er fryktelig lang tid, sier Moen.

Vigdis Moen har jobbet med transsesksuelle i flere år, og forteller at de ofte må vente i årevis på å få starte behandlingen. Foto: Ole Martin Wold

Wik mener også utredningen tar altfor lang tid slik det er lagt opp i dag, og har erfart at det kan gå over fire år før noen får begynne med hormonbehandling, selv om de etter hvert er gamle nok. For de fleste ungdommene er pubertetsstoppere og hormonbehandling det viktigste, og noe som haster.

- De opplever at kroppen endrer seg i feil retning, og da har fire år mye å si, forteller Wik.

Både Wik og Moen etterlyser nasjonale retningslinjer for transhelseomsorg, og tror det er her mye av problemet ligger.

- Vi mangler et ordentlig diagnoseverktøy og kunnskap for å kartlegge kjønnsidentitet. Det finnes ingen konkret plan for kjønnsinkongruente, slik man for eksempel har for personer med angst, sier Moen.

- Dette må komme på plass, mener Wik.

- Nå brukes det altfor mye ressurser på de psykiatriske utredningene man må gjennom, for så å mene at noen ikke vet sitt eget beste. Transseksualisme håndteres som en psykiatrisk forstyrrelse, selv om kjønnsinkongruente mennesker i utgangspunktet opplever seg som friske! De psykiske lidelsene kommer for mange som et resultat av de utfordringene de møter i hverdagen, når de ikke opplever samsvar mellom hvordan kroppen ser ut og det kjønnet de føler seg som.

Blir ikke trodd

Wik er kritisk til OUS sine vurderinger av mange av dem som kommer dit etter henvisning, og sier at det er flere som ikke får den hjelpen de opplever å ha behov for.

- Mange forteller at de har opplevd å få avslag på behandling fordi de ikke ligner nok på kvinner og menn i tradisjonell forstand. De har opplevd å ikke bli trodd, og i stedet fått høre at de «må fikse problemene sine først» eller at «de ikke overbeviser». Det blir feil, mener Wik som poengterer at kjønnsidentiteten sitter mellom ørene, den synes ikke på kroppen.

- Det er vanskelig å overbevise noen, når kjønn er en subjektiv opplevelse og det ikke er noen riktig måte å være gutt eller jente på. Og får kjønnsinkongruente justert kroppen sin slik at den blir bedre å bo i, vil det lette de psykiske vanskene mange av dem sliter med, forteller Wik.

- Vurderingene våre er sammensatte

- Det er ukjent for oss at en ukomplisert utredning skal ta flere år. Hvis man oppfyller kriteriene, kan man starte på første steg etter et halvt til ett år hos oss, sier Ira Haraldsen. Hun er avdelingslederen ved Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme hos Oslo universitetssykehus (OUS), og forteller at de følger internasjonale retningslinjer.

- Ingen som oppfyller disse kriteriene, blir holdt igjen fra å få hjelp.

Les mer om utredning og behandling her (ekstern lenke).

Ett av kriteriene for å motta kjønnsbekreftende behandling hos OUS er at man bør være så frisk og stabil som mulig, fysisk og psykisk. Ifølge Haraldsen vil rundt 70 prosent av denne gruppen i løpet av livet også ha andre psykiske utfordringer, alt fra lette depresjoner og angst til alvorlige lidelser.

- Hvis en pasient bare har en lett depresjon, vil ikke det utelukke hormonell behandling, forteller Haraldsen.

Ira Haraldsen, avdelingsleder for behandlingstjenesten for transseksuelle, svarer på kritikken. Foto: Privat

Hennes erfaring er at en operasjon eller hormonbehandling alene, ikke vil løse andre problemer. Tvert imot kan disse komplisere behandlingen.

- Derfor er det lurt å behandle de andre helseproblemene først, mener hun.

Haraldsen skjønner at enkelte kan oppleve utredningen og avslag som om de ikke blir trodd.

- Men det handler ikke om at vi ikke «tror på» noen. Vurderingene våre er mye mer sammensatte. Vi snakker blant annet med foreldrene og venner for å få inntrykk av hvor lenge noen har hatt symptomer og hvor tydelige de er, sier hun.

- Vi leter etter tegn som støtter eller motbeviser transseksualisme, og er det ikke nok som støtter antakelsen, fraråder vi behandling. Behandlingen vil alltid bringe også ulemper med seg og øke risikoen for nye sykdommer, så vi må være sikre på at gevinsten er høyere enn tapet. Kanskje vi burde bli bedre på å kommunisere hvordan vi jobber, sier Haraldsen.

Hun mener det er riktig å behandle transseksualisme som en diagnose i det offentlige helsevesenet.

- Disse menneskene opplever at de er født i feil kropp. Når du sier at kroppen din ikke er riktig for sjelen, må det være en anomali i biologien. Hvis man trenger medisinsk hjelp, så er det en tilstand som krever en prøvbar diagnose. (anomali = avvik fra det alminnelige / uregelmessighet, journ.anm.)

Haraldsen mener mange av dem som kritiserer tjenesten og prosessen, ikke ser det store bildet og meningen med det offentlige helsevesenet.

- Dersom du ønsker at staten skal finansiere et helsetilbud, må det ha et formål og en helsegevinst.

Les også: Flere unge vil bytte kjønn

Les også: Ny lov gjør det enklere å skifte kjønn

Les også: Norge henger etter med kjønnsalternativ

Les også: To kjønn er en utdatert inndeling