Neste fredag er det urpremiere på dokumentarfilmen «I skyggen av oljeeventyret», som handler om 50 unge mennesker som gikk bort i overdoser, ulykker og selvmord.

- Verdalssamfunnet var ikke forberedt på industrireisingen. Folketallet i bygda økte med flere tusen på bare noen få år. Arbeidsfolk kom fra hele landet og ble plassert i ghettolignende boligfelt like bak industrien. Familiene måtte klare seg selv som best de kunne. Det kan virke som om kommunen ikke hadde tatt høyde for at barnefamiliene ville trenge mer enn tak over hodet, sier dokumentarfilmskaperen Marte Hallem.

Taklet ikke en tøff oppvekst

Siv Engelin sitter på huk ved graven til sin mor og bror ved Verdalsøra kapell. Hennes familie måtte betale en skyhøy pris for oljeeventyret som skulle bringe lykke og rikdom til hele nasjonen. Men for henne spiller det mindre rolle at vi ble verdens rikeste land, og har et oljefond som skal sikre fremtidige generasjoner velstand.

- Jeg var åtte år da vi flyttet til Verdal i 1973. Vi kom fra ei lita grend i Verran med 300 innbyggere. Pappa fikk jobb på Aker Verdal, lokket av ei lønn som var mye høyere enn den gamle. Det var en stor omveltning. Vi flyttet inn i en liten leilighet hvor foreldre og fem unger skulle dele to soverom, forteller Siv, som var en av de fem i søskenflokken som ikke fikk problemer med rus.

- Min bror var en uskyldig liten gutt, men en aktiv gutt som trengte rammer omkring seg. Han fikk etter hvert problemer i oppveksten på Ørmelen. Etter ham ble svært mange unge begravet her på kirkegården. Minst 30. De som vokste opp på den tiden bærer med seg mye vondt. Det snakkes ikke så mye om det lenger, men vi er preget. Alle husker barndommen på Ørmelen. Det er mye som er sårt. Men samtidig husker jeg også mange fine ting og opplevelser, hvor vi fant på mye morsomt.

Ti unge døde i nabolaget

Bare i gatene hvor familien til Siv bodde var det mellom ni og ti unge mennesker som ikke lever lenger. Siv kjenner de fleste av dem.

- Det var mye alkohol og slåssing. Broren min var bare ti år da han ble tatt ut av familien og sendt i fosterheim. Det skulle bli fatalt. Han var en herlig unge, men aktiv og trakk til alt som var spennende, og som min mor etter hvert ikke klarte å håndtere. Han døde i fosterheimen i en bilulykke. Det var et stort tap som min mor aldri kom over. Hun var bitter på samfunnet, bitter på at hun ble overtalt til å sende ham bort.

- Også to andre søsken fikk det vanskelig. Min yngste bror fikk store problemer etter dødsfallet. Vår storesøster levde også etter hvert et utsvevende liv, mens en tredje bror ble reddet fordi han var meget god i fotball. Han kan nok takke Verdal idrettslag for det.

- Jeg har alltid lurt på hvorfor det gikk så bra med meg. Jeg har som sagt en søster og en bror som sliter den dag i dag, mye på grunn av det som skjedde i oppveksten. Jeg tror det har med nettverk å gjøre. Jeg kom tidlig inn i en venninneflokk som holdt sammen i tykt og tynt. Vi trakk til sunne aktiviteter, og det er nok derfor jeg har flere gode minner fra oppveksten, sier Siv.

- Jeg tror nok at vi venninnene var både psykologer, foreldre og lærere for hverandre. Vi kunne snakke sammen om alt, og vi støttet og hjalp hverandre gjennom mange år. Vi har derfor fortsatt god kontakt i dag. Guttene hadde vel verken snakketøyet eller de tette vennerammene.

- Vi var prøvekaniner

Siv forteller om en oppvekst hvor det meste var kaos.

- Da vi flyttet til boligområdet på Ørmelen var det stort sett gjørme og myr så langt vi kunne se. Men boligblokker ble reist i ekspressfart. De kunne sette opp en blokkleilighet på en dag, og der sprang vi og lekte.

Det gikk så fort i svingene at da Siv og søsteren skulle innskrives på skolen, glemte de henne rett og slett.

- Det viste seg at det bare var min søster som hadde blitt registrert.

Verdal kommune bygde ny skole på Ørmelen i 1973. Arkitektene hadde en idé om at åpne løsninger var tingen.

- Vi satt i grupper i hvert vårt hjørne i åpne rom. Det ble veldig mye støy og det ble vanskelig å konsentrere seg. De hadde lagt nålfilt på gulvet for å dempe støyen, men det hjalp lite. Jeg vil si at 1964-kullet ble de glemte barna. Vi var prøvekaniner på alt. Og det bare rydde på med elever; vi fikk nye i klassen hver uke, ja nesten hver dag en stund. Det ble mye for de unge lærerne også. De klarte selvsagt ikke å bli kjent med alle. De hadde også store utfordringer som en følge av industrireisingen, sier Siv.

- Ingen andre tok ansvar

I 1970-årene var det nesten ingen i verken helsevesen eller sosialvesen til å ta seg av kommunens nye innbyggere, som kom fra hele Norden for å bygge oljeplattformer og stålunderstell på Aker Verdal.

- Det var ingen som tok ansvar for den kraftige veksten. Det var bare noen få ansatte på sosialkontor, barnevern, arbeidsformidling og trygdekontor; samfunnet var totalt uforberedt på oljeeventyret, sier Siv.

Infrastruktur med vei, vann og kloakk var i orden, man visste hvordan man skulle bygge boligblokker i en fei, men ingen visste hvordan man skulle håndtere den menneskelige siden, sier Siv Engelin.

Heller ikke skolen hadde mulighet til å følge opp alle ungene.

- Unger som hadde problemer ble tatt ut av klassene og plassert i kjelleren på skolen for å spille kort – eller de ble sendt i gymsalen. Det ble skapt nye tapere hver eneste dag. Det fantes ingen rammer, det var ingen som tok tak. Her skulle det bygges oljeplattformer, koste hva det koste ville, sier Siv.

Taperne gjorde opprør

Taperne ble de som på 1990-tallet skapte trøbbel i gatene, og ruset seg på alkohol og sterke narkotiske stoffer.

- Det var så mange på min alder som døde knyttet til rus, trafikkulykker og selvmord, sier filmskaper Marte Hallem.

- Jeg var ung journalist i Adresseavisen og ville grave i dybden for å finne ut hvorfor min generasjon og mange av dem jeg kjente til ble så hardt rammet. Det resulterte i reportasjen «I skyggen av 15 gravstøtter» i Ukeadressa først på 2000-tallet.

Men Marte Hallem la aldri fra seg ideen, og har i mange år tenkt på muligheten til å lage en dokumentar på temaet. Med støtte fra Fritt Ord, Midtnorsk filmsenter, Fylkesmannen i Nord-Trøndelag og Filminvest via Nord-Trøndelag fylke satte hun i gang med et budsjett på 1 million kroner.

- Jeg var selv ung i Verdal på 1990-tallet og mange av dem vi hang sammen med i Verdal sentrum, havnet utpå på et eller annet vis. Vi må prøve å forstå hvorfor det skjedde. Hvordan skal vi ellers kunne sørge for at det ikke skjer igjen?

Tøffe tak i hardbarket mannskultur

De som vokste opp på Ørmelen ble sett ned på og kalt Melakus og Melaramp. Siv Engelin sier det lå i kortene at mye måtte gå galt.

- Jeg sier at Ørmelen opplevdes nesten som et Chicago. Mannfolkene skulle finne gull i oljen. De tjente godt og mange fikk dessuten muligheter for jobb i Nordsjøen gjennom Aker-jobben. Men livet var hardt og alkohol var hverdagen.

Sivs foreldre ble skilt og ungene så nesten ikke sin far før han døde i en ulykke noen år senere. Moren ble eneforsørger for de fem barna, og var en av de første kvinnene som ble sveiser på Aker.

- Det var tøffe tak i en hardbarket mannskultur, men hun måtte ha penger for å forsørge oss barna. Jeg skjønner ikke hvordan mamma overlevde alt dette. Det som skjedde innenfor husets fire vegger ble veldig vanskelig i noen familier. Det var om å holde problemene skjult. Men hos oss visste alle hva som skjedde. Alkohol, slåssing og kaos var normalen på en måte.

Det var heller ingen besteforeldre som kunne gi ungene omsorg.

- De bodde jo ikke her i Verdal. Ingen tilflyttere som kom hadde noe nettverk av slektninger. Alle måtte bruke hverandre. Jeg husker at jeg satt barnevakt hos mange, og jeg hadde det ikke så godt når jeg dro ifra små unger der mødre og fedre kom meget beruset hjem. De var ikke så enige alltid heller. Slåssing og støy om nettene der små barn var til stede var heller normalt enn unormalt

Vil rive ned tabuer

Marte Hallem forteller at det har gjort sterkt inntrykk å møte alle pårørende.

- Dødsfall knyttet til spesielt rus og selvmord kan føles svært tabubelagt. Vårt ønske er at filmen skal være med på å rive ned noen slike tabuer i lokalsamfunnet, og løfte ansvaret fra individnivå og opp på samfunnsnivå. Når halvparten av de døde vokste opp i boligfeltet som ble etablert bak industrien, er det ganske tydelig at dette har en link til industrireisingen. De aller fleste av barna kom fra arbeiderklassefamilier, sier Hallem.

Hun sier det sitter veldig mange familier tilbake i stor sorg, som også lurer på hvorfor ting utviklet seg som de gjorde.

- Det bør vi som samfunn snakke om, uten å plassere skyld på enkeltpersoner. 55 familier betyr veldig mange venner og pårørende. Etter å ha snakket med omkring førti av familiene, kan vi trygt si at dette i høyeste grad er noe som preger og angår Verdal kommune fremdeles. Med jevne mellomrom mister vi fremdeles noen i slike type dødsfall, også fra dem som var unge den gangen.

Filmskaperen understreker at hun ikke har hatt intensjon om å henge ut noen – tvert om. Folk er folk – om man er ordfører eller heroinist – og alle har krav på samme respekt.

- Dette bør det forskes på og jeg har allerede kontakt med flere som er interessert. Vi håper å kunne gå inn i flere slike samfunn og se hva som skjedde da oljeindustrien tok over. Kanskje vil vi finne kommuner som har opplevd noe av det samme. De samtalene vi har hatt så langt, tyder på det.

- Vi kan ikke lukke øynene

Siv Engelin er selv trebarnsmor, og har barnebarn. Hun tenker ofte på den vanvittige forskjellen på deres trygge oppvekst og sin egen. Hun jobber i dag som helsesøster i Verdal og sitter for tiden i kommunestyret.

- Jeg både gleder og gruer meg til å se filmen. Vi har betalt en høy pris for oljeeventyret, men vi kan ikke lukke øynene for konsekvensene av det som skjedde, sier hun.

Nå har industriarbeider-familiene for lengst flyttet ut av ghettoen på Ørmelen. I dag bosettes flyktninger i de samme blokkene som industriarbeiderne ble tildelt da oljeeventyret kom til Verdal.

- Jeg tror ikke det er så lurt å samle folk med lik skjebne på samme sted. Det burde vi ha lært nå, sier Siv Engelin.

Rektoren gikk i over 30 begravelser

- Jeg har vært i mellom 30 og 40 begravelser til elever som var i starten på livet, sier Arne Haugberg, rektor på Ørmelen i nesten 20 år.

Han kom til skolen i 1975.

- Det er så fullstendig meningsløst at det ikke går an å beskrive med ord, sier han.

Den tidligere rektoren husker tilbake på en spesiell tid ved Ørmelen skole.

- I den travleste perioden kunne vi få 20 nye elever på ei uke. Rommessig var det ekstremt trangt, og vi måtte bruke en time før og etter skolestart for i det hele tatt å komme gjennom skoledagen.

Haugberg sier det ikke sto i noen menneskelig makt å følge opp elevene på en god måte.

- Da vi kom dit som personale, hadde ingen sett hverandre før. Men vi var i rett alder til å tåle en trøkk. Det var nesten ikke møbler der og ikke noe å hjelpe seg med. Vi begynte virkelig med blanke ark.

- Det var en stor utfordring å ta imot 20 nye elever i uka. Det var det for alle. Det var stadig vekk uro i forhold til en vanlig god og tradisjonell skoledag. Man måtte forholde seg til nye ting hele tiden.

Filmen er en vekker

Haugberg er glad for at dokumentaren til Marte Hallem kommer nå.

- Det går ikke an å fordele skyld. Alt skjedde veldig fort. Det fantes ikke noe apparat til å håndtere dette. Krisepsykiatri var ikke oppfunnet. Alle kom flyttende hit i troen på at de skulle skape en fremtid for seg og sine. Men de hadde absolutt ikke noe nettverk. De sto plantet med føttene i løse luften.

Haugberg forteller at filmen blir skoleforestilling.

- De 55 har ikke dødd forgjeves. Filmen kan være en vekker for dem som nå er på vei inn i livet. Det tror jeg vi kan holde frem.

Sloss med bare nevene

Daglig leder i Remote Tower Senter i Avinor, Geir Ove Heir, ble lensmann i Verdal i 2001.

- Det hadde rett og slett vært Texas i gatene. Da jeg jobbet på lensmannskontoret i Levanger på 1990-tallet ble jeg ofte sendt til Verdal for å rydde opp sammen med andre kolleger.

- Det var fredag kveld og vi var to patruljer på vakt. Vi hadde med oss en fengselsbetjent fra Trondheim som ville se hvordan det virkelig var i Verdal på den tiden. På Bremset-hjørnet så vi ti ungdommer som gikk løs på en eldre dame og knuste sykkelen hennes. To av oss gikk for å pågripe de som sto bak. Den endte i en slåsskamp mellom fire lensmannsbetjenter og en haug med ungdommer. Jeg ble slått i bakken og gasset med CS-gass. Jeg så absolutt ingen ting. Jeg slengte nøklene til fengselsbetjenten og ba ham redde bilen. Vi andre søkte dekning og så smalt det. Ungdommene hadde hentet kuppelstein og knust vinduene i banken. Det var virkelig krise i øragatene

Startet oppryddingen

Men Heir forteller at alt skulle dekkes over og at de ble fortalt at dette ikke var noe problem.

- Da jeg kom til Verdal som lensmann hadde jeg altså erfaring med hvordan det var og hvordan man tenkte. Jeg bestemte meg raskt for å ta tak i de alvorlige problemene.

Da sommeren 2001 var på hell møttes Heir og ordfører Gerd Janne Kristoffersen på Verdal hotell for å diskuterte situasjonen.

- Vi var fortvilet. Vi hadde ikke lykkes. Ikke politiet, ikke politikerne. Kommunen hadde et dårlig rykte og omdømme. Sosialbudsjettet var overskredet med mange millioner bare det første halvåret. Hvis vi skulle gjøre noe måtte vi stå sammen.

Heir er enig i at mange av problemene skyldtes industrireisningen på 1970-tallet og at man ikke var forberedt på den raske befolkningsveksten.

- Vi registrerte at bare på tiden mellom 1995 og 2001 var det 20 ungdommer som hadde dødd i overdoser og rusrelaterte dødsulykker. Vi startet oppryddingen med å erkjenne at vi hadde et problem.

- Viktig med åpenhet

Den nye lensmannen brukte høsten på å skaffe seg enda mer informasjon. Han rådførte seg med politimesteren.

- På nyåret startet vi med bistand fra andre lensmannskontor og politikammeret på Steinkjer. Vi jobbet i det skjulte i fire fem uker og pågrep 40 personer. Det var bare starten. Påfølgende sommer og høst gjorde vi store beslag – 30 kilo hasj, flere kilo amfetamin og flere hundre tusen i kontanter. Filosofien var at skulle vi få gjort noe, måtte vi vekke verdalssamfunnet, og da måtte vi vise til resultater.

Lensmann Heir og kollegene bestemte seg etter hvert for å få informasjonen ut til publikum.

- Vi fikk gratulasjoner og takknemlighet tilbake for at vi tok tak i dette. Etter hvert begynte vi å orientere oss mot brukere og pårørende. Jeg ble overrasket da lederen for klubbstyret på Aker ringte og inviterte meg til å møte de ansatte. Der jobbet det jo mange pårørende til barna som hadde kommet skjevt ut.

Heir besøkte Aker ni kvelder.

- Da fikk jeg virkelig møte grasrota. Jeg inviterte meg dessuten til alle foreldremøter. Jeg synes det er viktig med åpenhet og at erkjennelse er viktig. Jeg husker jeg svarte en kollega tidlig på 1990-tallet at det burde vært et forskningsprosjekt på dette. Dokumentaren til Marte Hallem kan være en begynnelse, sier Geir Ove Heir, som siden har vært politimester i Vest-Finnmark og Salten i tillegg til sjef for Hovedredningssentralen i Nord-Norge.

Mange unge ligger begravet på kirkegården ved Verdalsøra kapell. Foto: Leif Arne Holme
Havfruparken ved Verdal industripark er i dag nedgrodd og gjerdene er rustet. Men det var her de store, ville festene foregikk på 1990-tallet. - Jeg er glad den tiden er over, sier Siv Engelin, en av mange pårørende som ble merket av den raske industrireisingen på 1970-tallet. Dokumentarfilmskaper Marte Hallem sier det er viktig å være åpen om det som skjedde i skyggen av oljeeventyret. Foto: Leif Arne Holme
Dokumentarist Marte Hallem har intervjuet 40 familier. Siv Engelin er en av dem som har fortalt sin historie. Foto: Leif Arne Holme
Rektor Arne Haugberg har vært i mellom 30 og 40 begravelser til elever som var i starten av livet. - Det er så fullstendig meningsløst at det ikke går an å beskrive med ord, sier han. Foto: Leif Arne Holme