- Jeg husker at jeg lette gjennom skapene etter mat, men det var ingenting der. Jeg var så sulten. Jeg ble så lykkelig da jeg fant en kavring i det ene skapet og en skive salami, sier fosterdatteren når hun beskriver hvordan de hadde det under oppveksten.

- Vi kunne gå hele skoledager uten å spise noe fordi vi ikke hadde nok mat til matpakke, legger den ene søsteren til.

De tre beskriver et hjem som var preget av rot og skitt, også utenfor huset. De forteller at klærne ble ikke vasket, lå på gulvet i hauger og de måtte gå på skolen i skitne klær. De opplevde at i stor grad var overlatt til seg selv, uten å bli fulgt opp.

Adresseavisen har vært i kontakt med moren. Hun ønsker ikke kommentere saken.

Anker saken

De to biologiske søstrene og fosterdatteren har gått til sak for å få erstatning fra en mindre trøndersk kommune og Trondheim kommune fordi de mener at barnevernet ikke grep inn i barndommen. Sør-Trøndelag tingrett mener søsknene har krav på erstatning og at de ble utsatt for grov omsorgssvikt. Den mindre trønderske kommunen har anket saken.

- Vi har rådført oss med advokat og har besluttet å anke. Det er fordi vi mener at dommen ikke er riktig, sier ordføreren i den aktuelle kommunen.

Han ønsker ikke kommentere på konkrete punkter i dommen på grunn av at det er en pågående sak.

Trondheim kommune har også anket saken.

- Jeg kan ikke kommentere enkeltheter i saken når det ikke foreligger en rettskraftig dom, sier kommunalsjef for oppvekst og utdanning, Hilde Vikan.

- Gjennomsiktig bygd

Problemene startet da familien flyttet til Nord-Norge. Barnevernet kom på banen og det ble opprettet undersøkelsessak. Trondheim kommune ble også kjent med situasjonen på det tidspunktet, ifølge dommen.

«De ble ikke emosjonelt og praktisk ivaretatt, tilværelsen manglet orden, struktur og trygghet, de ble utsatt for vold og til dels overgrep av seksualisert art,» står det i dommen fra tingretten om tiden i Nord-Norge.

Noen måneder senere flyttet familien tilbake til Trøndelag. Søsknene beskriver at omsorgssituasjonen var den samme som da de var i Nord-Norge, med unntak av at morens kjæreste ikke lenger var en del av hverdagen.

- Det er rart om skolen og barnehagen ikke visste hvordan vi hadde det. Det er ei gjennomsiktig bygd, sier den ene søsteren.

Støttehjemmet til familien i Nord-Norge sendte brev til Trondheim kommune etter familien kom tilbake til bygda der de bodde og etterlyste nytt støttehjem. Samme år skrev også tilsynsføreren at vedkommende mente at fosterbarna ikke var fulgt opp, står det i tingrettsdommen.

- Vi har forsøkt å fortrenge det som skjedde, sier søsknene om opplevelsene i barndommen.

- Gjemte meg i gangene

To av søstrene beskriver at de begge var veldig innesluttet i barndommen. De følte skam når de gikk på skolen fordi klærne ikke var vasket og de ikke hadde det utstyret som trengtes til gym og skoleturer.

- Jeg gjemte meg i gangene på skolen og ville ikke at noen skulle se på meg. Jeg var redd for at noen skulle kommentere noe med klærne mine eller hvordan jeg så ut, sier den ene.

- Jeg hadde ikke adferdsproblemer, men jeg var så stille og sa aldri et ord. Jeg ble helt rød i ansiktet bare jeg måtte si noen ord i norsktimen, forteller den andre søsteren.

«Burde vært fanget opp»

Retten mener det ikke er tvil om at omsorgssituasjonen innebar en stor risiko for skade, og at denne risikoen har utløst skadene de tre er påført. Flere i omgangskretsen rundt barna forklarte i retten at de visste at omsorgssituasjonen var dårlig, men at de syntes det var vanskelig å varsle kommunen. Ansatte i kommunen forklarte at de ikke oppdaget noe påfallende med klærne, hygienen eller skolearbeidet som tydet på at det var noe galt i hjemmet.

«Det er tale om en så vidt markant omsorgssvikt at den burde vært fanget opp, enten av ansatte i skolen, barnehage eller helsestasjonen,» skriver tingretten i dommen.

Den tredje søsteren var plassert hos familien som fosterbarn.

- Hvis de hadde fulgt opp meg på måten de skulle, så tror jeg de hadde oppdaget hvor ille de to søsknene mine hadde det også, sier hun.

Retten mener at Trondheim kommune ikke oppfylte kravene etter at de overtok omsorgen for jenta og at de derfor har erstatningsansvar. De mener at de ikke hadde tilstrekkelig med tilsyn av hvordan jenta hadde det hjemme.

Sliter fortsatt

Søsknene beskriver det som et slag i ansiktet da de fikk lese rapporten fra den rettssakkyndige som har undersøkt hvordan deres psykiske helse er påvirket av det som skjedde i barndommen.

- Vi har forsøkt å fortrenge det som skjedde. Det var først da jeg leste den at jeg forsto det store alvoret i det som har skjedd. Det er vondt å tenke på at vi trolig kommer til å være preget av dette resten av livet, sier den ene søsteren.

Rapporten slår fast at alle tre har flere psykiske lidelser som følge av opplevelsene i barndommen. De tre kvinnene sliter fortsatt.

- Det er mange tunge dager. Det er vanskelig å vite om jeg kommer meg ut i jobb fordi jeg sliter så mye psykisk, sier den ene søsteren.

- Jeg tenker ofte at det hadde vært bedre hvis jeg ikke hadde eksistert. Jeg føler håpløshet og at jeg ikke får til noe, sier fosterdatteren.

Ordføreren i den mindre kommunen påpeker at det er et lite samfunn.

- Alle er tapere i denne saken uansett utfall, sier ordføreren.

Avviser erstatningsansvar

Den mindre kommunens advokat, John Egil Bergem i Arntzen de Besche Trondheim, henviser til sluttinnlegget i tingretten og deres anførsler til dommen fra Sør-Trøndelag tingrett. Der kommer det frem at de mener at barnevernet i den mindre kommunen ikke ble gjort kjent med at de tre søsknene hadde det på måten de beskriver under oppveksten. De mener også at de mest alvorlige enkeltforholdene som er beskrevet er fra tiden de bodde i Nord-Norge og at forholdene etter de flyttet tilbake ikke er hovedårsaken.

«Tvert imot forelå det positive opplysninger både fra helsesøster, barnehage og skole som tilsa at forholdene i hjemmet var tilfredsstillende. Fordi hjemmet var godkjent fosterhjem og hadde to fosterbarn, var også de biologiske barnas omsorgssituasjon i hjemmet indirekte under tilsyn, uten at det ble avdekket noen forhold som ga grunn til andre undersøkelser eller tiltak,» skriver Bergem i sluttinnlegget til Sør-Trøndelag tingrett.

I anken til lagmannsretten påpeker advokaten at de mener at tingretten har stilt for strenge krav til kommunens ansvar for å overvåke og undersøke barnas oppvekstvilkår. Det står også i anken at kommunen mener at det er stilt for strenge krav til dem som fosterhjemskommune.

«Kommunen har oppnevnt tilsynsførere i fosterhjemmet og det har vært gjennomført tilsyn. De framlagte tilsynsrapportene inneholder ingen opplysninger som tilsier at det har vært nødvendig med hyppigere tilsyn eller iverksetting av undersøkelser eller tiltak i hjemmet,» skriver advokaten i sluttinnlegget.

Trondheim kommune skriver i sin påstand i tingretten at de mener at oppfølgingen av familien er innenfor de rammene som gjaldt på det tidspunktet. De mener at de ikke har erstatningsansvar, står det i dommen fra tingretten.