Klokken er 20.20 tirsdag 28. august. Jerven tar en runde ut på grusveien oppe ved Fjellsætermyrene. Den snuser rundt. Kanskje har noen slengt fra seg noe den kan spise. Den finner ingen ting. Øynene er slørete. Døde. Antagelig verken ser eller hører den. Nesen er heller ikke hva den en gang var da luktesansen kunne lese hele Bymarka når vinden stod imot. Så tusler den ned i skogen. Prøver å finne seg en god stilling. Krøker seg sammen og blir liggende under grantreet. Den forsøker å bruke sanser som ikke lenger finnes i dyret.
Vemodig møte
Det er vemodig å se et så flott dyr i en slik forfatning. Jerven er helt uvitende om at det er folk på vei. Folk som om en times tid tar livet av den med to velrettede haglskudd. Jeg holder meg på ti meters avstand. Av ærbødighet for et av de flotteste dyrene som finnes ute i naturen vår.
I fjellet er dette den mest elegante skapningen som finnes. De som har sett den karakteristiske gangen til dyret er kanskje enig. Den farer avsted som et slags flyvende teppe over stein, knaus, lyng og lav. Hoppene, huggende og rart. Men uten tvil effektivt og flott. Det råeste rovdyret. Det slueste.
Lurte bødlene i 2001
Med hjelp av sansene, sluheten og evnen til å tilbakelegge store avstander kom Vaffeljerven, eller Jervtrud som den etter hvert ble døpt, til Bymarka en gang i 2002. Hun skulle skytes i 2001 i hiet hun hadde laget for seg og ungene sine. Men om natten lurte tispa viltpatruljens menn og snek seg ut. De tre ungene hennes ble tatt av dage. Hvorfor hun da la ut på vandring og endte opp i Bymarka, vet ingen.
Les også: Jervtrud har vært i Bymarka i ti år
Kjært innslag i Bymarka
Etter hvert ble hun et kjært innslag i Bymarka. Vi hadde vår egen jerv. Hun goflet i seg vaffel og matrester ved Elgsethytta og mesket seg med slakteavfall som ble lagt ut ved et viltkamera.
Les også: Filmet jerven i Fjellseterveien
Jeg fikk se henne første gang på senvinteren 2014 ute på Bosbergheia. Da var hun i storform og løp lekende lett i i de snødekte fjellskråningene. Et dyr med alle sansene inntakt. En jeger som sluttet å jage fordi hun ikke hadde behov for det.
Der hun ligger under treet ebber livet langsomt ut.
Folk med våpen på vei
Folk med hagle er på vei. De kommer til å spare henne for de lidelsene hun har der hun ligger og prøver å finne en hvilestilling som er mest mulig behagelig.
Hun ble avlivet med to haglskudd en time etter. Da hadde hun igjen labbet de få skrittene opp på grusveien. Kanskje gnog sulten i dyret.
- Vi fant henne på veien da vi kom. Vi vurderte det dit hen at dyret var i så dårlig forfatning at vi valgte å avlive den, sier Lars Bendik Austmo som er seksjonsleder for rovviltseksjonen i Statens Naturoppsyn.
Les også: Gammeljerven lusket rundt på tribunen
Observasjonene som er gjort de siste dagene har gått på at det gikk mot slutten for jerven som har holdt til i Bymarka og Leinstrandmarka. Patruljen som tok avgjørelsen om å skyte dyret får støtte fra laboratorieleder ved Rovdata, Frode Holmstrøm.
- Kanskje kunne hun levd en uke til, mener Holmstrøm.
- Tilstanden forverret
Han skal undersøke jerven nærmere gjennom røntgen og obduksjon i lokalene hos Norsk Institutt for naturforskning (NINA) på Gløshaugen i Trondheim.
Tennene er flotte og klørne er normale. Pelsen er fin bortsett fra at hun var i ferd med å anlegge vinterpels foran en vinter som aldri kom for hennes del.
Holmstrøm tror hun var helt blind den siste tiden.
- Hun er sterkt avmagret og veide 6,72 kilo da vi fikk henne inn hit. Det er nesten ikke muskelmasse igjen. Hun så fin ut på bilder som er tatt for 14 dager siden, men nå var tilstanden forverret. Hvorfor det har gått så fort nedover med jerven vil obduksjonen kunne si noe om. Jeg ser ingen tegn på sykdom. Sannsynligvis er det rett og slett alderdommen som har tatt henne sier han.
I fin form veier en voksen jerv mellom 10 og 14 kilo.
Vaffeljerven ble minimum 18 år, men kan være over 20 år og er uansett den eldste jerven man vet om i Norge. Den vil etter hvert få plass på Vitenskapsmuseet i Trondheim.
Tilbake under grana
En jogger med hund stopper mens jerven er på veien. Etter at den har gått til ro kommer en syklist forbi. Flere trimmere til fots eller på sykkel passerer forbi jervens siste hvilested som ligger fem-seks meter fra veien som går mellom Lian og Fjellseterveien.
Jeg forlater jerven idet den løfter på hodet. Som om den vet at noe er der, men ikke er i stand til å finne ut hva. Som den ikke har krefter til å reagere på det instinktet sier den skal.
En time etter hører hun sannsynligvis ikke det første skuddet. Helt sikkert ikke det andre. Villdyret vårt er borte.