- Den første natta sov jeg ikke, forteller førtidspensjonisten fra Hommelvik.

For ti år siden døde faren hans etter at kreften som startet i prostata, spredde seg videre. Når Kjell en mandag i september opplever at livet går i svart, er det bare en tanke som kverner rundt: Dette må jeg få ut av kroppen, dette må jeg bli kvitt.

I løpet av de siste ti årene har antallet menn som har fått prostatakreft, økt med over 40 prosent. Prostatakreft er den krefttypen som rammer flest her til lands. Adresseavisen har fulgt 65 år gamle Kjell gjennom høsten.

Risikogruppe

Mandag 23. oktober: Vinterens første snø kommer i store filler i Hommelvik. I en rødmalt villa i Liaveien er Kjell og kona Oddrun nylig kommet hjem fra hyttetur til Røros. Det kan bli en stund til neste gang.

Kjell føler seg helt frisk, men har fått beskjed om at han er syk. Inne i stua forteller han om beskjeden som dundret inn i pensjonistlivet noen uker tidligere. På tidlighøsten skulle han sjekke øynene hos fastlegen etter at en optiker oppdaget noen blodårer i klem. Det ble tatt flere prøver, legen likte ikke resultatene, og sendte han videre.

- Jeg skjønte at noe var galt da jeg skulle inn på sykehuset. Det satt tre stykker inne på legekontoret, forteller han.

Det er to år siden han gikk av med pensjon, men Kjell som i hele sitt liv har jobbet i anleggsbransjen, er fortsatt i sving med ulike byggeprosjekter. Hverdagene fylles opp, helsa er god og familien er tett på: I nabohusene bor barn, barnebarn og oldebarn.

Men når han får kreftbeskjeden, klarer han først ikke å dele den med flere enn kona. Han får ny time ved St. Olav allerede dagen etterpå. Da møter han overlege Dag Halvorsen, kirurgen som er en av dem som har operert flest menn for prostatakreft her til lands. Halvorsen tar seg god tid, forteller og forklarer, om operasjonen, hva de skal gjøre, hvilke konsekvenser inngrepet kan få og hvordan prognosen er. At selv om Kjell har en aggressiv krefttype, ser det bra ut, kreften ser ikke ut til å ha spredd seg.

Utålmodig: Når Kjell i oktober får vite at han har prostatakreft, blir han utålmodig. Han vil bli operert så raskt som mulig.

- Du får aldri noen garantier, og du vet aldri. Det er en spenning, sier Kjell. Men etter legetimen velger han å snu det hele, tenker at det er bra kreften er oppdaget så tidlig, for da er sjansen for å bli frisk så mye større.

Han innrømmer at han har vært redd for å bli rammet av prostatakreft, fordi krefttypen går i arv.

- Jeg er i en risikogruppe. Men jeg trodde jeg skulle slippe unna, sier han.

LES FLERE REPORTASJER I SERIEN LIVET PÅ ST. OLAV:

Det er ikke alltid pasienten skjønner at jeg er kirurgen

Noen må dø for at Sigrid skal få nytt hjerte

En pakke for kreftpasienter

For snart tre år siden ble de første pakkeforløpene innført i det norske helsevesenet. Disse skal fortelle pasientene hva som kan ligge foran dem av utredning, behandling og ventetid. Når fastlegen fatter en mistanke om at Kjell kan ha kreft, blir han dermed innlemmet i et pakkeforløp.

- Tidligere kunne kreftpasienter bli gående og vente uten noen klar beskjed. Pakkeforløpene gir en forutsigbarhet, slik at pasientene vet hva som skal skje og når det skal skje. Vi får tilbakemeldinger på at dette i stor grad fungerer bra, og vi har et inntrykk av at dette har ført til at pasienter blir raskere behandlet, sier Ole Alexander Opdalshei, assisterende generalsekretær i Kreftforeningen.

De var en av aktørene som jobbet for at Norge skulle følge etter Danmark og innføre slike pakkeforløp. I dag er de i all hovedsak fornøyd med ordningen.

- Men vi ser at det er behov for å følge opp dette tett, fordi det er forskjeller mellom helseforetakene og kreftdiagnosene i hvordan pakkeforløpene blir oppfylt. Det er ikke til å komme bort fra at det er kapasitetsproblemer på mange sykehus. Samtidig vet vi at antallet krefttilfeller dessverre vil øke i årene som kommer, fordi befolkningen blir eldre, sier Opdalshei.

- Vil bli kvitt det

Tirsdag 7. november: Kjell er på vei inn dørene på Orkdal sjukehus. Om en drøy uke skal han trilles til operasjonsstua, og nå skal han inn til sykepleier, anestesilege og fysioterapeut. Hvert år gjennomfører St. Olav rundt 300 prostatakreftoperasjoner, rundt 180 av dem skjer i Orkdal.

Ventetid: En uke før han skal opereres, skal Kjell inn til forberedelser ved Orkdal sjukehus.

- Jeg håper endelig ikke operasjonen blir utsatt.

Han er utålmodig, liker ikke tanken på at han har kreft i kroppen og tenker mye på om den kan spre seg.

- Jeg vil bli kvitt dette, få det ut av kroppen, sier han.

I tredje etasje på kirurgisk avdeling møter han sykepleier Anne B. Eid. På kontoret har hun en eske full av utstyr som Kjell aldri har tenkt skulle bli en del av hans liv, det er klyster, støttestrømper, kateter og engangssprøyter. Hun forteller at han vil bli lagt i narkose, at det er en kikkhullsoperasjon og at han vil få seks små hull på magen. Sårene kommer til å svi litt, og han vil få luftsmerter etter operasjonen. Kirurgen er Halvorsen, overlegen som Kjell møtte i Trondheim. Under operasjonen skal han benytte en av landets beste roboter, nemlig Da Vinci, en milliongave fra sanitetskvinnene i bygda.

- Det kan bli vondt, og du kan bli litt uvel, men da må du si fra til oss, sier Eid. Hun forteller at han må gå med kateter i ti dager, han får ikke løfte mer enn fem kilo de første fem-seks ukene, og han kan ikke sykle på tre måneder.

- Det må ut, så det må jeg bare ta, sier Kjell.

Prostataen skal fjernes under operasjonen, og nå får Kjell spørsmål om han vil donere den til forskningen?

- Jeg vil ikke ha den, så hvis den kan gå til en god sak, så er det bra, sier Kjell og signerer.

Så spør Eid om han er blitt informert om baksidene av operasjonen, at han kan bli impotent, og at han kan få problemer med vannlatingen.

Men Kjell er i gang med å tørrtrene, han gjør knipeøvelser. Om han blir litt mindre mann etter operasjonen, så takler han det.

- En kompis som ble operert, ble spurt av en lege om hvordan det gikk med sexlivet. Det går fint til husbruk, men det er ikke noe å dra på bygda med, var svaret hans, smiler Sommervold.

- Jeg har vært gift i 44 år, så dette går bra.

LES FLERE REPORTASJER FRA SERIEN LIVET PÅ ST.OLAV:

69 pasienter på 12 timer ved akutten

Slik lager de mat til 1000 pasienter

- Alternativet er verre

Tirsdag 14. november: Mens vinteren gjør et nytt forsøk på å snølegge veiene, rusler Kjell rolig rundt på linoleumsgulvet i korridoren på kirurgisk avdeling i Orkdal. Det er ett døgn siden han ble trillet sengeliggende opp på avdelingen, døsig og småruset etter en operasjon som varte i 3,5 timer.

På besøk: Kompis Gunnar Engen er på vei til hytta, og stikker innom på sykebesøk hos Kjell. Gunnar har selv vært syk flere ganger, og tror Kjell vil klare seg fint.

Prostatakjertelen er borte, og flere lymfeknuter er fjernet. Nå har han seks plasterlapper på magen og et kateter hengende på innsiden av bukselåret.

- Jeg var oppe av senga en tur i går kveld, men da fikk jeg sånn blodtrykksfall at jeg måtte legge meg igjen, smiler han.

Dagen derpå er formen en helt annen, han har spist frokost, kvittet seg med sykehusets antrekk og ser uforskammet sprek ut i turbukse og knallblå poloskjorte. Med litt paracet innabords har han nesten ikke smerter.

- Legen mener at de har fått bort alt og at det gikk bra. Da tror jeg på det. Jeg har vært gjennom det verste nå, sier han.

Han tenker en del på hvor tilfeldig det var at kreften ble oppdaget. Han kaller det sin egen sløvhet at han ikke gikk så ofte til legen som han burde. Men en mann som føler seg frisk, går ikke til legen.

- Legen sa at hvis jeg hadde gått med dette til neste år, ville det sett verre ut, sier han.

Her kan du dele din hisorie fra St. Olav.

Nå gjenstår det å se hvordan utstyret vil fungere. Ti dager etter operasjonen skal kateteret bort. Han har allerede startet opptreningen av bekkenbunnen, det har gått i knipeøvelser i flere uker. Om operasjonen gjør han til litt mindre mann, så bekymrer det 65-åringen lite.

- Jeg tar det som det kommer. Og så tenker jeg på alternativet, og det er verre, sier Kjell.

Etter at han ble syk, handler det bare om å bli frisk igjen.

- Faren min døde av dette, for han nektet å høre snakk om at han hadde kreft og nektet å la seg behandle. Jeg har tatt en annen vri. Nå er jeg operert, og er i ett system hvor jeg blir påpasset. Da kan jeg ikke gjøre noe mer, sier han.

Optimist: Når operasjonen er over, er Kjell optimist.

Ni dager senere er Kjell på telefonen:

- I dag har vært en kjempedag, jubler han. Stingene er fjernet, kateteret er tatt bort, og første vanlige dobesøk var vellykket. Og det beste av alt: Overlegen kom med beskjed fra patologen:

- Prøvene var fine, det er ingen fare for spredning. Alt er bra. Nå er jeg veldig glad og happy.