– Jeg har vel hatt 26-27 rom på en dag, men det gjør jeg ikke lenger. Jeg orker ikke, sier Horsås, som jobber på Britannia Hotel.
Knapt noen i Trondheim har redd opp så mange senger, støvsugd så mange kvadratmeter med tepper, skrubbet så mange dusjkabinett eller sett og ryddet bort så mange tomme ølflasker på et rom som 53-åringen. Rundt regnet har hun rengjort over 160 000 hotellrom.
LES OGSÅ: Har mastergrad - jobber i oppvasken
På 98.-plass
Til tross for den voldsomme innsatsen, er yrket hennes av mange ansett som et lavstatusyrke. I en stor svensk yrkesstatusstudie – publisert av forfatterne Ylva Ulfsdotter Eriksson og Marita Flisbäck i 2011 – kommer det frem at værelsesbetjent (det som tidligere het stuepike, journ.anm.) havnet på 98.-plass på en liste over 100 yrker rangert etter status.
Det var også Horsås' yrke som var utgangspunktet for Lotte Elstads bok fra 2009 «En såkalt drittjobb», som skapte stor debatt om sosial dumping og vikarbruk.
Ifølge flere norske forskere innenfor arbeidspsykologi, økonomi og sosiologi som Adresseavisen har snakket med, blir lav lønn, lav eller ingen utdanning, ugunstig arbeidstid og skittent/tungt arbeid plukket frem som faktorer som kan være med på å gi et yrke lav status.
– Stortrives
– Det er en drittjobb, men jeg stortrives. Det har jeg alltid gjort. Jeg får røre på meg, møte mange mennesker, og det er aldri en dag som er lik. Arbeidsmiljøet er også fint. Men det er klart jeg merker det på kroppen, og har daglig vondt etter mange års slitasje. Men på rolige dager går det bra, sier hun.
– Drittjobb ja, det er jo det mange forbinder med jobben du har. Hvorfor det?
– All slags vasking er vel drittjobber for folk flest. Men hovedgrunnen tror jeg er at folk ser ned på de som vasker. Det er lavstatus, og jeg synes det er mer av det nå enn før, sier Anne Merete.
– Tar jobbene for gitt
Adresseavisen har i en artikkelserie valgt å sette fokus på lavstatusyrkene i Norge. Målet er å finne ut om det i 2014 finnes yrker som «ingen vil ha», og hvorfor det eventuelt er slik.
Av Eriksson og Flisbäcks undersøkelse går det frem at mange av yrkene med lavest status er yrker som utfører de mest vanlige oppgavene i samfunnet. Oppgaver de fleste tar for gitt blir utført. Spørsmålet er hva konsekvensene blir, om folk vegrer seg for å arbeide i yrkene.
Arbeidsforsker Hans Yngvar Torvatn hos Sintef er soleklar på viktigheten av yrkene.
– Vi er helt avhengige av dem. Norge hadde stoppet opp uten at vi hadde hatt Anne Merete og andre i disse yrkene. De gjør en jobb vi tar for gitt, og som vi ofte ikke ser. Men den dagen de er borte så ser vi det. Det er akkurat slik det skal være, sier Torvatn.
Han anslår at av totalt 2,6 millioner sysselsatte over 15 år, kan oppimot 500 000 være ansatt innenfor et såkalt lavstatusyrke, avhengig av definisjon.
Henter inn arbeidskraft
– Hva er grunnen til at disse yrkene har en lav status?
– Vi har snakket til våre ungdommer om å skaffe seg en lang og god utdanning og bedt dem være kreative. I lang tid har vi systematisk vridd folk vekk fra hardt fysisk arbeid. Siden dette er yrker som må fylles, har det ført til stor arbeidsimport.
Horsås kjenner seg igjen i den siste betraktningen, og er ikke i tvil om om at det er kresenhet blant nordmenn som gjør at hun får flere og flere utenlandske kolleger.
– Det er jo bare utenlandske personer som vil ha slik jobb nå. Det er jo greit det, men også litt synd. Jeg merker det på flere av gjestene også. Spørsmål som «snakker du norsk» er mer og mer vanlig de siste årene. Det er nedverdigende. Jeg ser jo ikke akkurat utenlandsk ut. Men jeg merker stor forskjell. Folk som er høyt utdannet kan se ned på deg. Men mange roser oss også, sier hun.
– Føler meg verdsatt
Men tross en oppblomstring av negative kommentarer føler hun aldri noen form for ekkelhet hvis folk spør hva hun jobber med.
– Jeg skjemmes ikke i det hele tatt over å ha denne jobben. Jeg føler meg verdsatt. Uten oss ville det ikke vært mulig å ha et åpent hotell. Det gir mening å jobbe her, men det er kanskje ikke så utviklende, sier hun.
For seks år siden tok hun fagbrevet sammen med 17 andre kolleger på Britannia. Da fagbrevet for renhold ble innført i 1995, var en av begrunnelsene for å innlemme yrket i den videregående utdanningen nettopp at det ville bidra til å heve statusen til de ansatte. I dag har flere av kollegaene imidlertid gått over til annet arbeid.
– Lykkelig
– Fagbrevet førte ikke til høyere status, konkluderer hun.
– Det ble jo mer penger, da?
– Jo. Men det det har ikke forandret noe. Jeg har nå 182 kroner i timen med 20 års ansiennitet og fagbrev, så lønnsmessig kommer vi etter. Men jeg blir her.
–Er du mer lykkelig enn folk som jobber i høystatusyrker?
–Det kan tenkes, ja. Kanskje vi lever på en annen måte enn de som har høystatusyrker. De tenker kanskje mer på jobben og karriere utenfor arbeidstid, og ikke så mye på familie og venner. Når jeg er ferdig på jobb er jeg ferdig på jobb. Og da er det fullt fokus på familie. Jeg er lykkelig over at jeg har det slik, og har denne jobben, sier hun.