– Jeg syntes ikke Ida var et fint navn. Det passet ikke. Jeg følte meg som en gutt.
Klokka er halv tre og elevene ved Selsbakk ungdomsskole strømmer ut i høstsola. Midt i flokken slentrer Thomas, i mørke jeans og rutete skjorte. Sekken henger på ryggen, under armen er det gule skateboardet som skal frakte ham hjem til pappas blokkleilighet.
Flere unge vil bytte kjønn
– Har det vært en bra dag på skolen?
– Ja, helt greit, smiler han.
Hanne Jamtfall og Frode Husby hadde to gutter da Ida ble født en vinterdag i 2001.
Etter hvert så de at minstejenta var en typisk guttejente, hun arvet gjerne storebrødrenes biler og skrek da mamma ville kle henne i kjole.
Men mamma hadde vært samme type, gikk gjerne rundt i slagstøvler og fotballklær.
– Jeg tenkte ikke det var noe unormalt med Ida, sier Hanne.
Deprimert
Det var Ida selv som kjente på at det var noe som ikke stemte.
– Jeg tror jeg var rundt ni år da jeg forsto at det var noe rart med kroppen min. Men jeg skjønte ikke hva det var.
Ida var utilpass i sin egen kropp, hadde hodet fullt av bekymringer, og turte ikke snakke med noen om det. Ubehaget ble større og større, hun ble deprimert, klarte ikke å konsentrere seg om skolearbeidet. På det mørkeste mistet hun lysten til å leve.
– Vi skjønte at vi trengte hjelp, det var mer enn vi kunne håndtere, husker Hanne.
I fjor vinter trodde foreldrene at Ida hadde funnet svaret: I bilen tok hun mot til seg og fortalte at hun trodde hun var lesbisk.
– Hun var så glad da hun fortalte det. Jeg ble så lettet. Da falt alt på plass, forteller Hanne.
Men det varte bare noen uker. Ida kjente at det var noe mer. Hva det var, skjønte hun da en venninne av broren spurte om det kanskje var slik at hun følte seg mer som en gutt enn jente.
Litjpia ble Thomas
Sist vinter skjedde alt i løpet av kort tid: Ida i sjuende klasse ved Hallset skole klippet håret kort, droppet Ida-navnet, flyttet ut av Ida-rommet og tømte skapet som var fylt med Idas klær.
– Alt som hørte til Ida, ble puttet i to svartsekker og levert til Fretex. For Thomas var det som å gå fra helvete til himmel. Men jeg gråt, forteller Hanne.
Oppturen kom da hun tok med Thomas på shopping - til Dressmann og gutte-avdelingene i andre butikker.
– Det var en drøm som gikk i oppfyllelse, smiler Thomas om det å handle klær han hadde lyst til å gå i.
Frode syntes det var rart at litjpia skulle leve som Thomas.
– Men det var en bekreftelse på noe vi hadde ant. Det var en klump i magen, som løsnet, forteller pappa Frode.
Thomas varslet selv fra til lærerne og vennene.
– Hva sa vennene dine til at du ville være gutt?
– Jeg tror ingen ble overrasket. Det falt vel en del brikker på plass.
Gruer seg for ventetiden
Nå har Thomas vært flere turer til Oslo universitetssykehus som har landsfunksjonen for behandling av personer som ønsker å korrigere kjønn. Thomas fikk tommelen opp for kjønnskorrigering allerede etter det første møtet. Nå får han tabletter for å utsette puberteten og unngå menstruasjon.
– Det tror jeg er noe av det beste som har skjedd, smiler han.
Nå håper han å komme i gang med hormonbehandling så raskt som mulig. Først når han er 18 år er det aktuelt med kirurgiske inngrep.
– Det jeg gruer meg mest for, er ventetiden, sier Thomas.
Tenårene kan bli tøffe, når kroppen tar kvinnelige former.
– Av og til kan jeg tenke at det hadde vært enklere å fortsette som Ida. Men det hadde ikke vært noe liv for meg, sier han.
Ved Selsbakk ungdomsskole er det ikke mange som vet at Thomas var Ida frem til sist vinter. For Thomas har det vært befriende å bli møtt som en gutt.
– Men jeg ønsker å være åpen. Dette er ikke noe å være flau over. Jeg tror det er bra at jeg forteller om dette, for det kan hjelpe andre, sier han.
Foreldrene Hanne og Frode bor ikke sammen, men samarbeider tett og gir Thomas full oppbacking i hans valg.
– Vi fikk høre at det er vanlig at en av foreldrene ikke aksepterer at barnet vil skifte kjønn. Det skjønner jeg ikke. Vi har aldri vært der, sier Frode.
– Thomas er barnet vårt, uansett. Det kunne skjedd verre ting enn dette, sier Hanne.