Anslaget med opptil 1,4 millioner smittede innen januar er høyst realistisk, tror Bolkan.

Helsevesenet i Sierra Leone er allerede brutt sammen.

I Liberia får bare 15-20 prosent av de ebolasyke behandling på sykehus. For å få rimelig kontroll med spredningen, burde tallet vært 80 prosent, mener Håkon Bolkan, lege ved St. Olavs Hospital og stipendiat ved NTNU. Han var tidligere var president i Leger uten grenser i Norge.

– Her snakker vi om svært høye mørketall. Vi er langt unna å ha kontroll. Det er stort sprik i anslagene om hva som vil skje.

For risikabelt

Så langt har Sierra Leone, Liberia og Guinea vært hardest rammet. Bolkan tror flere land vil rammes.

Etter jordskjelvet i Haiti sto hjelpeorganisasjonene i kø for å gjøre en innsats. Nå er det bare en håndfull som engasjerer seg i Sierra Leone, Liberia og Guinea.

– Mange vurderer risikoen for høy. Verdenssamfunnet har ingen erfaring med utbrudd av ebola av sånne dimensjoner. Leger uten grenser sliter også med å få folk til å reise til området, sier Bolkan.

Han advarer samtidig helsearbeidere sterkt mot å dra uten å være knyttet til en organisasjon som driver arbeid på stedet.

– Risikoen er betydelig høyere hvis man drar til et distriktssykehus enn et dedikert ebolasenter. Ved disse sykehusene finnes ikke romdraktene som sikrer helsearbeiderne mot smitte.

Forandrer helsesystemet

Bolkan mener hele helsesystemet i Vest Afrika vil endres etter at epidemien er brakt under kontroll. Behovet for forholdsregler mot smitte er enormt. Helsearbeiderne må lære å beskytte seg i langt større grad.

– Ebolaepidemien vil endre veldig mye. Vi ser allerede at det har forandret tradisjoner rundt besøk i forbindelse med dødsfall og begravelser.

I mange land i Afrika er det tradisjon for å være hos en avdød, klemme og kanskje kysse liket. En person som er død av ebola utskiller virus gjennom kroppsvæsker dager etter døden og er meget smittsom.

- Må ta ansvar

President Barack Obama tok opp epidemien i FN forrige uke. USA sender 3000 soldater, de fleste ingeniørsoldater og helsearbeidere, for å bygge opp sentre for å behandle ebolapasienter. Bolkan mener det amerikanerne har gjort er forbilledlig.

– Men verdenssamfunnet mangler en kraftfull organisering i slike krisesituasjoner. Verdens helseorganisasjon er dyktige på overvåkning og policy, men den har ikke ressurser å sette inn i en storstilt logistisk operasjon. Når hele nasjoners helsevesen kollapser, slik det har skjedd for de tre vestafrikanske landene, er behovet enormt. Verdenssamfunnet må ta ansvar. Norge har en veldig god folkehelsetjeneste, er verdensledende i helseovervåkning og har store ressurser å bidra med.

Helsearbeidere mangelvare

Akkurat nå er ikke penger først og fremst mangelvaren, ifølge Bolkan.

Det australske Leger uten grenser ville ikke ta imot penger men henvisning til at det var personell de manglet.

I tillegg til å beslaglegge ressurser, har ebolaepidemien også rammet helsearbeiderne i land som fra før har stort underskudd på kvalifisert personell.

Foreløpige resultater fra et forskningsprosjekt som NTNU og Bolkan er involvert i sammen med Karolinsk institutet, tyder imidlertid på at veldig få av helsearbeiderne holder seg unna jobben av frykt for å bli smittet av ebola.

– De oppfatter seg som i en krig, og vet at de risikerer livet ved å gå på jobb, sier Bolkan.

Han kjenner regionen godt. Sammen med kollega Brynjulf Ystgaard ved St. Olavs Hospital startet han i 2010 organisasjonen CapaCare som driver et program for dyktiggjøring av helsearbeidere i Sierra Leone til å utføre enkle og livreddende kirurgiske inngrep som folk på landsbygda ikke har tilgang til.

Fattigdomssykdom

Tilstanden er god for den amerikanske legen og den britiske sykepleieren som ble ebolasyke. Sykepleieren ble behandlet av legemidlet ZMapp som er under utvikling. På grunn av at medisinen må dyrkes, er det ennå langt frem før ZMapp kan produseres i noe større format.

– Det er forsket i over ti år for å finne en vaksine. Ennå lar resultatene vente på seg, sier Bolkan.

– Ebola er en fattigdomssykdom. Sykdommen sprer seg fordi helsevesenet ikke fungerer. I Norge ville ebolatilfeller bli fanget opp i løpet av timer, og smittefarlige personer ville blitt isolert. Jeg tror ikke sykdommen ville klart å spre seg særlig, men for enkeltindivider som ble rammet ville det selvfølgelig vært farlig.