Hun var så flink at hun måtte få elektrosjokk. Satt på spissen er dette essensen i filmen «Flink pike» som akkurat nå går på norske kinoer. Den er utgangspunktet for nok en debatt som fokuserer på negative sider ved norske kvinners liv. I debatten er «flink pike» blitt en diagnose, et syndrom.

Er det noen som har hørt om flinke gutter? En gang i steinalderen fikk vi melkekrus der det stod «Flink gutt» eller «Flink pike», alt etter hvilket kjønn barnet hadde. Det var koselige kopper som vi likte å bruke. Nå har omtalen av flinke jenter fått en negativ klang, det er nærmest blitt en sykdom å være dyktig i skole, jobb, hjem og sosialt liv. De flinke guttene er det ingen som snakker om. Så er det vel en selvfølge å være gutt, dyktig og ikke bli syk av det. De klarer det jentene ikke klarer. Tilsynelatende. Vi skal se nærmere på gutta boys om en stund.

Filmskaperen Solveig Melkeraaen (36) har laget en kritikerrost dokumentarfilm om seg selv og sin egen depresjon. Hun kaller den til og med en feelgood-film om depresjon. Det er en god film, preget av ærlighet, varme og humor. Melkeraaen forteller om seg selv. Hun er en utadvendt nordlending som så til de grader gikk opp i jobben sin at hun til slutt kollapset. Den blide, sosiale, dyktige og pratsomme kvinnen ble dypt deprimert. Hun var til og med flink til å være deprimert, sier hennes bror i filmen.

Hun fikk god støtte av familien, ble behandlet med elektrosjokk, fikk oppfølging og lærte seg å gi mer blaffen, som hun nylig fortalte til A-magasinet. I forbindelse med lanseringen av filmen, har hun reist rundt med foredraget «Kunsten å gi faen». Budskapet hennes er ja til madrass på jobben, at vi må være litt mer egoistisk, sortere viktig fra uviktig og ta oss et femminutt når det blir for mye. Gode råd som kan være nyttig for noen og enhver.

Utgangspunktet for den nye debatten om de flinke pikene er sykefraværet blant kvinner. Norge har ifølge OECD verdens høyeste sykefravær totalt, selv om det har sunket noe de siste årene. Fraværet blant kvinner er inntil 70 prosent høyere enn blant menn. Ekspertene er uenige om hva det skyldes, og forskere leter for å finne den såkalte X-faktoren som forklarer det høye kvinnefraværet. De er forundret over at fraværet nå øker mye blant høyt utdannede kvinner under 40 år, altså ikke bare blant de som har tungt kroppsarbeid.

Forklaringene på kvinners høye sykefravær spenner fra det strukturelle til det individuelle. Mange mener at årsaken er kvinners dobbelt- og trippelarbeid der de fortsatt tar de tyngste børene i hjem og familie. I tillegg skal de ta seg godt ut, trene og ha et rikt sosialt liv. Det er at de arbeider i tunge jobber i for eksempel helsevesen og renhold. Forventningspresset om å være dyktig på alle fronter er høyere for kvinner enn for menn. Det er også en teori at kvinner har så dårlige sjefer at de blir syke av det. Men er menns sjefer så mye bedre?

Andre sier at kvinner har en annen holdning til jobben enn menn. Ut fra evolusjonen er de fysisk og biologisk svakere enn menn, eller de strever seg så å si i hjel for å være nettopp flinke piker. De sterkeste kravene retter de mot seg selv. Årsaken ligger hos dem selv, ifølge denne typen forklaringer. Kvinnene må på ulike vis ta seg sammen skal de berge helsa, med andre ord. Løsningene blir da enten å gi mer f..., som Melkeraaen, eller skjerpe seg og få et mer ansvarlig forhold til jobben. Gå på jobb selv om snørret renner.

-Fokuseringen på kvinners sykefravær er en ny måte å stigmatisere yrkesaktive kvinner på, sier min sterke venninne, kvinneaktivisten fra 1970-tallet. Fortsatt finnes det barrierer og fordommer mot dyktige kvinner. Uttrykk som «flink pike» er en form for hersketeknikk som brukes for å gjøre det til noe negativt å lykkes i arbeids- og samfunnsliv, mener hun. Når det blir en gjengs mening at kvinner i den grad forstrekker seg i arbeidslivet at de blir syke av det, skaper det negative holdninger til yrkesaktive kvinner.

Jeg synes det virker vel konspiratorisk. Jeg mener man må studere kvinners relativt høye sykefravær nærmere, for fortsatt vet man jo ikke hva årsaken er. Kan det være at arbeidslivet fortsatt er fundert mest på menns premisser? Det er verdt å undersøke.

-Vi kjenner oss ikke igjen i flink pike-debatten, sier mine unge kvinnelige kolleger på jobben. De mener dyktige kvinner blir sykeliggjort. Selv tar de tilsynelatende alt på strak arm: Krevende lederjobber i et hektisk arbeidsmiljø, familie, små barn som skal følges opp i fritiden, venner, trening. Men de vasker ikke gulvet til hver helg, og de har menn som tar sin del av arbeidet i heimen. De tar seg bra ut, er engasjert i jobben sin, trives og føler at de mestrer livet sitt. Men ennå er de ikke fylt førti, tenker jeg, og anbefaler vaskehjelp.

Det er greit å være flink pike, helt til du møter veggen. Det har jeg gjort selv, men jeg vet ikke om det skyldtes min «flinkhet». Ytre sett oppfyller jeg nok kriteriene til merkelappen jeg slett ikke liker: Var flink på skolen, en ganske dyktig student, kom inn i et yrke jeg alltid har stortrivdes i, har hatt travle og ansvarsfulle jobber kombinert med et krevende privatliv som enslig mor til to en gang små barn.

Men jeg fant tidlig ut at jeg ikke klarte å følge opp med et perfekt hjem, brødbaking, gourmetmiddager for venneflokken, trening tre ganger i uken og vinkvelder med venninnene. Det fikk komme etterhvert som kravene på hjemmefronten avtok. Det gjorde de, men fortsatt er jeg en dårlig kokk, og det tar jeg ikke så hardt.

En dag ble det nok. Alt stoppet opp, det ble tungt å gå på jobben, jeg hadde ikke overskudd, ble deprimert og alt det der. Men jeg tror ikke årsaken bare var at jeg hadde vært for flink. Noen ganger hoper livet seg opp, og i moden alder har man gjerne dratt på seg noen «ørtever» fra tilværelsen. En dag blir summen av alt for mye, og det som får lasset til å tippe over, kan være noe helt annet og privat enn at man er så sabla flink.

De aller fleste kvinner og menn i arbeidslivet klarer seg utmerklet godt. Landet trenger dem alle. Uten de arbeidssomme, dyktige kvinnene som har strømmet inn i arbeidslivet i etterkrigstiden, hadde vi ikke hatt dagens velferdsnivå, selv med oljen. Og samfunnet trenger mer enn noensinne alle de menn og kvinner som vil gjøre en innsats, både hjemme og i yrkeslivet. Med så høy sysselsetting som vi har her i landet, skal vi ikke undre oss over at ikke alle klarer å stå på like mye hele tiden.

Kanskje skal vi til og med tåle at noen bruker sine rettigheter til å være hjemme fra jobb når de føler seg slitne eller småsjuke? Kanskje lønner et visst korttidsfravær seg på lang sikt? Hvis vi snur problemstillingen på hodet, kan vi kanskje si at et visst sykefravær er et middel som gjør at vi kan holde oss med en stabilt høy sysselsetting.

Så til de flinke guttene. De finnes også i hopetall, men ingen snakker om dem. Menn som arbeider mer enn de åtte timene daglig, og som faktisk også i økende grad bidrar i omsorgen for barna. Hvorfor blir de ikke syke? Tja, kanskje fordi det ikke ligger i den tradisjonelle mannsrollen å kjenne etter hvordan man har det og gå til legen når noe føles galt? I stedet sliter de seg ned helt til de får hjertefeil eller hjerneslag, eller det som verre er, at de tar livet sitt. Det er menn, og særlig yngre menn, som ligger på topp på alle selvmordsstatistikker. Det burde bekymre oss minst like mye som de stakkarsliggjorte flinke pikene.

Jeg vet ikke hva som er den ene, grunnleggende årsaken til at kvinner er mer borte fra jobben enn menn. Men vi tar feil hvis vi tror det bare er et flink pike-syndrom som ligger bak.

Jeg vet bare en ting: Ingen kan være perfekt hele tiden. Det gjelder å gi litt faen!