Tirsdag kom forskningsrapporten som viste overhyppighet av tre kreftformer hos arbeidere som har vært utsatt for løsemidler og andre gifter ved verkstedet. Samtidig var den totale forekomsten av kreft som ellers i den mannlige befolkningen i Norge.

Hva har vært den interne diskusjonen på jobb denne uka?

– Hva kommer nå? Har vi vært utsatt for dødelige doser, eller går dette bra? Det var mer uro rundt dette i 2011, da Adresseavisen skrev de første sakene.

Hvordan opplever du resultatene av forskningsrapporten?

– Jeg er overrasket og trodde det skulle vært mye verre. Vi vet at vi har jobbet på en arbeidsplass hvor vi har vært eksponert. Da avisa skrev om «døden på Marienborg» virket tallene grusomt høye. 82 døde ... Overraskelsen var at normaldødeligheten i samfunnet var like høy.

Hva betyr denne forskningsrapporten for deg som klubbleder?

–Mye! Jeg blir møtt med denne saken overalt hvor jeg kommer, særlig på andre verksteder. Nå kan jeg fortelle at det er ikke er større sjanse for å dø av arbeidsrelatert påvirkning om du jobber på verkstedet på Hamar, på Marienborg, eller i en helt annen stilling på sykehuset. Det er betryggende for alle som jobber i tungindustrien.

På hvilken måte påvirker denne saken arbeidsmiljøet på verkstedet?

– Nesten alle føler lettelse.

Hva er det rapporten ikke har fanget opp?

– Jeg er godt fornøyd med måten det er jobbet på. De har sett på de ansatte som gruppe. Hadde det vært penger og tilgang til det hadde det vært interessant å gå dypere for å få svar på individnivå. Hva har skjedd med de folkene som jobbet i sveiseverkstedet, i vaskehallen?

Hvordan har du opplevd samarbeidet med sjefene i NSB i denne saken?

–Veldig greit. De har vært lydhøre og positive til de ansattes innspill.

Hvilken rolle har fagforeninga hatt?

– Jeg som fagforeningsleder måttet stå alene og uttale meg om Marienborg. Ledelsen i NSB og Mantena (Marienborg verksteder, journ.anm.) ville ikke kommentere saken. På det tidspunktet Adresseavisen begynte å skrive om dette, tok jeg omtrent rollen som verkstedssjef i Mantena og NSB-direktør. Det var ensomt og veldig tungt. I en sånn prosess er det som å gå rundt med et pinnsvin som danser folkedans i magen. Jeg ble råsliten og da jeg kunne senke skuldrene, var jeg helt tom.

Kan man si at dere har vært passive, som har latt være å ta tak i dette tidligere og latt folk puste inn gift gjennom mange år?

–Jeg vil på det strengeste avvise at vi har hatt noen rolle i det at folk skal ha pustet inn gift! Hvis spørsmålet handler om at fagforeninga skulle tatt tak i dette tidligere, kan du ha rett. Men hvor mye mer kunne vi gjort? Det tok avisa ett år å kartlegge. Vi har henvist folk til jurister og vi jobber stadig for å forbedre arbeidsforholdene på jobb. Det er jo en kjernesak for oss.

Rapporten konstaterer at det ikke er mer kreft eller hjertesyke blant dere totalt, enn i befolkningen for øvrig. Er vi like langt?

– Nei! Og selv om vi aldri kommer i mål, er arbeidsforholdene endret dramatisk de senere årene.

Du sier du er lettet, men rapporten sannsynliggjør at arbeidere har fått kreft etter å ha jobbet på Marienborg. Du er ikke redd for at undersøkelsen ikke er presis nok?

– Det er ikke tvil om at tilfellene av brysthinnekreft er relatert til asbest og nyrekreft til trikloretylen. Selv var jeg utsatt for asbest og mine kolleger sto over kar med «tri». Vi visste det var farlig da og lever med frykten for å bli syke ennå, selv om alt dette er fjernet og har vært borte siden 80-tallet.

Hvorfor har ikke fler enn fem av 540 tatt kontakt med mistanke om at de er løsemiddelskadde?

– Det synes jeg er rart. Det er vanskelig å vite, fordi det er gråsoner og grader av plager man kan få av løsemidler. Når man blir glemsk er det kanskje lettere å knytte det til alder? De jeg kjenner med løsemiddelskader sliter. Jeg oppfordrer folk til å ta kontakt med lege. Diagnosen utløser en helt annen hjelp i helsevesenet. Jeg syns og det er merkelig at ingen har tatt kontakt med NSB. De kan ha krav på erstatninger.

Hva bør skje nå fremover?

– Jeg håper at denne forskningsrapporten kan hjelpe dem som sliter med systemet og helsevesenet, og at den hjelper de 20 som vurderer saken sin på nytt. Dessuten at den blir en å pådriver for å få ytterligere bedring på arbeidsplasser i tungindustrien.