Humlen er advokaten som representerte både Neda, Nathan og Yalda i retten.
I Oslo tingrett mandag tok Humlen til orde for at også de sju Namsos-søstrene skal få opphold i Norge. Nora (6) og Sara (9) er født i Norge. Bayan (11), Israe (14) og Mona (17) hadde vært her i 11 år da de ble kastet ut i fjor sommer, mens Gofran (19) og Doaa (21) kom i 2010.
Både Stortinget og Høyesterett har slått fast at hensynet til barnas beste skal veie tyngst når barna er å anse som norske, påpeker Humlen. Han mener saken med de syv søstrene har mange fellestrekk med Neda-, Nathan- og Yalda-sakene. Likevel er det vanskelig å vite hva retten vil legge vekt på.
– På et gitt tidspunkt går disse sakene fra å være et spørsmål om asyl, til å bli et spørsmål om Norges forpliktelser gjennom FNs barnekonvensjon. Stortinget har sagt at dette skjer på et eller annet tidspunkt, men ingen tør å si når. Da kommer man inn i en forvaltningslapskaus som gjør at vi får vedtak som spriker i alle retninger. Det er helt nødvendig at vi får tydeligere rammer, sier Humlen.
– Sju veier tyngre enn én
Hovedspørsmålet Oslo tingrett skal ta stilling til, er om Utlendingsnemnda (UNE) tok tilstrekkelig hensyn til barnas beste da utkastelsesvedtaket ble gjort.
Humlen mener svaret er nei. Blant annet vurderte UNE konsekvensen for hver av de sju enkeltvis i stedet for å se på søskenflokken samlet, hevder advokaten.
– Sju søstre veier tyngre enn ett barn, for å si det rett ut, sa Humlen i retten.
Advokatfullmektig Jørgen Christian Stabel, som representerer staten, avviste at UNE har trådt feil. Får søstrene opphold etter at familien har oppholdt seg ulovlig i Norge i mange år, vil andre familier bli oppmuntret til å bryte loven, mente Stabel.
– Jeg mener det er foreldrene, og ikke staten, som har hovedansvaret for at familien har oppholdt seg i Norge i så lang tid. Asylsøkere som lyver om sin opprinnelse og sitt beskyttelsesbehov utgjør et betydelig problem for norske myndigheter, sa han.
Hjerteskjærende
Fire av de sju søstrene forklarte seg i retten i går via telefon fra den norske ambassaden i Jordan. Sterkest inntrykk gjorde Bayan (11), som var bare ett år da hun kom til Norge. Ingen av de sju jentene går på skole, og får knapt lov til å gå utenfor døra i flyktningeleiren i Irbid sørvest i Jordan, der familien nå bor.
– Jeg har veldig lyst til å gå på skole, men kan ikke fordi jeg ikke kan skrive eller lese arabisk. Jeg har ikke noen venner her. Alt jeg gjør er å sitte inne og leke med iPaden, sa Bayan.
Mona (17) drømte om å bli lærer eller sykepleier. Nå ser ikke framtida like lys ut.
– Kulturen her er sånn at ei jente som ikke har noe å gjøre, ikke har noe annet valg enn å gifte seg, sa hun.
– Det kommer an på dere om vi kan fortsette med vår utdanning. Dette er vårt eneste håp, lød 21-årige Doaa sin sluttappell i retten .
– Forferdelig sterkt
Liv Aalberg og Jørgen Hoffmann fra støttegruppa for de sju søstrene satt med tårer i øynene etter partsforklaringen.
– Det var forferdelig sterkt. Barna snakker norsk seg imellom, de er helt og fullt norske. De er vant til å plukke blåbær, hoppe på trampoline og springe fritt rundt. Det er overgrep å la dem sitte innestengt i et hus i Jordan, sier Aalberg.
Hoffmann synes det er paradoksalt at den norske Nobelkomiteen nylig ga fredsprisen til pakistanske Malala, som kjemper for kvinners rett til utdanning.
– Det er lett å bli begeistret for Malala, men i en konkret situasjon der vi kunne la norske jenter få bli for å fullføre utdanningen, nekter vi dem det på grunn av innvandringsregulerende hensyn. Det blir en veldig sterk kontrast, sier han.
