Politikerforakt. Det er et rart ord. Først og fremst er politikerforakt den forakt folk har for sine politikere. Onde tunger har imidlertid definert politikerforakt som den forakt mange politikere viser for sine velgere etter valget, når løftene de avga før valget, er like døde som fjorårets døgnfluer!

I øyeblikket er politikerforakten kanskje aller størst i Storbritannia, der politikken nå blir oppfattet som en karrierevei, ikke som et tillitsverv der brennende sjeler slåss for sine ideer og sine velgere. De store partiene blir partier for politikere, ikke for medlemmer og velgere. Landsmøtene blir møteplasser for yrkespolitikere. Medlemsmassen skrumper inn, og partiene selv blir etter hvert som de amerikanske, som sover mellom valgene for så å gjenoppstå i valgkamptider når toppene trenger dem som heiagjenger i jakten på applaus, berømmelse og posisjoner.

Det er ikke så ille hos oss ennå, men utviklingen er den samme. Det heter ikke «vi» lenger, nå heter det «jeg», selv når statsråder uttaler seg, i hvert fall hvis budskapet er positivt. Er det noe trist og leit å melde, sier statsråden kanskje «vi» – eller sender en statssekretær!

Opprøret mot de store partiene merkes over alt. I Skottland har SNP, det skotske nasjonalistpartiet, tredoblet medlemskapsmassen etter folkeavstemningen om uavhengighet. Nasjonalistene tapte slaget, men de vant krigen. I det sittende underhus i London har Labour 41 skotske mandater, SNP seks og de konservative ett. Etter parlamentsvalget i mai neste år, vil ikke Labour lenger ha en dominerende rolle i Skottland, en rolle SNP kan komme til å overta.

Også i England foregår det nå et veritabelt politisk grasrotopprør. Ukip, the United Kingdom Independence Party, som i virkeligheten er et engelsk nasjonalistparti, har nettopp vunnet sitt første mandat ved et suppleringsvalg til Underhuset. Samtidig holdt partiet på å erobre mandatet i det alle mente var en sikker Labour-krets. I neste måned ligger Ukip an til å vinne enda et mandat fra de konservative.

Ukip er et høyrepopulistisk parti, men det har betydelig appell også blant arbeidervelgere som misliker EU og frykter den økende innvandringen fra «en stadig tettere union» med fri flyt av arbeidskraft.

Statsminister David Cameron forsøker nå – forgjeves – å få EU til å endre sin arbeidsmarkedspolitikk, mens også stadig flere Labour-politikere argumenterer mot en innvandring de ikke lenger anser som bærekraftig. Frank Field, en høyt respektert og uredd velferdsminister i Tony Blairs Labour-regjering, uttalte nettopp på et møte i Labours underhusgruppe at «hele Englands karakter er i ferd med å endres, og lønninger og levestandard presses ned». De tiltak man foreslår for å løse problemene, sammenlignet Field med å «pisse mens Roma brenner».

Ukip vant det britiske valget til EU-parlamentet i mai, med 27,5 prosent av stemmene. På meningsmålingene er Ukip nå dobbelt så stort som liberaldemokratene. Det britiske valgsystem, med flertallsvalg i enmannskretser, er i virkeligheten skapt for to store partier, og ikke, som nå, for fire eller fem. Det er umulig å si hvordan parlamentsvalget neste år vil ende. Sammenhengen mellom oppslutning og mandatfordeling kan nemlig være skremmende liten i Storbritannia. Ved parlamentsvalget i 1983 fikk de konservative 42,4 prosent av stemmene og 61 prosent av mandatene, Labour 27,6 prosent av stemmene og 32 prosent av mandatene, mens liberaldemokratene fikk 25,4 prosent av stemmene, men bare 3,5 prosent av mandatene.

Neste år kan Ukip i verste (eller beste) fall på ti prosent av stemmene, men bare én prosent av mandatene, hvilket ikke vil bidra til å redusere politikerforakten. Irrasjonelt naturligvis, ettersom det britiske folk selv, så sent som i mai 2011, med stort flertall, 68 prosent, sa nei til å endre valgsystemet.

kokkvold@online.no