Utvalgets utredning ble lagt fram på tirsdag. Arbeidet i utvalget har tatt sin tid. Dette er kompliserte spørsmål, som ikke bare gjelder juss og psykiatri, men også filosofi og etikk. Kjernespørsmålet for utvalget har vært: hva skal samfunnet gjøre med gale mennesker som begår straffbare handlinger? Og hvor gale skal de være for å slippe straff? Hvem skal avgjøre dette; psykiatrien eller retten? En sentral kritikk mot dagens ordning har særlig vært at det i realiteten er psykiaterne som avgjør dette, og at retten er satt – eller har satt seg – på sidelinjen.
Vi straffer folk fordi vi klandrer dem for det de har gjort, og for at gjerningspersonen selv og alle andre skal se at straff følger av uønskede handlinger. Men straffansvar forutsetter at gjerningsmannen har hatt et handlingsvalg og kan klandres for det valget han tok. Noen lovbrytere er så gale, så hinsides virkeligheten i gjerningsøyeblikket, at de ikke hadde noen mulighet til å velge, og derfor ikke bør trekkes til ansvar for handlingen. Det som har skjedd er mer en «ulykke». Alle siviliserte samfunn unntar fra straffansvar den som ikke «kan for» den kriminelle handling han har begått. Den store utfordringen ved utforming av regler om dette er å oppnå treffsikkerhet, slik at fritak for straff bare vil gjelde de personer som faktisk bør unntas etter slike synspunkter. Det er uheldig å frita for mange, men verre å straffe de som ikke kan klandres.
Dagens regel er av mange forstått derhen at den som var psykotisk ut fra en psykiatrisk vurdering ikke skal straffes. Utvalgets forslag er ment å stramme dette inn, og tydeliggjøre at det ikke er diagnosen som er avgjørende. Det bare er den som på handlingstiden var psykotisk med en markant styrkegrad av psykotiske symptomer, som skal gå fri for ansvar; han skal ha vært «aktivt psykotisk» og ikke bare ha en diagnose. Kjernen i den regelen som foreslås, er at den medisinsk-psykotiske tilstand som tiltalte var i på handlingstiden må ha hatt så sterke og fremtredende symptomer at han må fritas for straffansvar.
Det har vært viktig for utvalget å skille klart mellom psykiatri og jus, slik at de sakkyndige begrenser sin deltakelse til det fagområde de behersker og er skolert for. De sakkyndiges oppgave bør være å utrede lovbryterens sinnstilstand utelukkende på egne faglige premisser, og bare det.
Det er etter utvalgets forslag rettens oppgave på selvstendig grunnlag å ta stilling til om gjerningsmannens tilstand var av en slik karakter og med en slik symptomstyrke at han ikke bør påføres straffansvar. Denne rettslige bedømmelsen vil ha en forankring i observerte symptomer, noe de sakkyndige med sin særlige fagkunnskap og sine metodiske verktøy kan kaste lys over. De sakkyndige skal i sin erklæring konkludere innenfor rammen av dette faglige systemet, men ikke uttale seg om hvorvidt lovens vilkår «psykotisk» er oppfylt. Psykiatere har jo ikke innenfor sitt fag forutsetninger for å besvare det avgjørende spørsmålet, som dypest sett er av rettslig art: Var den tiltalte i gjerningsøyeblikket så psykisk forstyrret at han ikke bør og kan holdes strafferettslig ansvarlig?
Dette vil være en viktig endring fra praksis under den gjeldende ordning, der de sakkyndige også uttaler seg og konkluderer innenfor lovens psykosebegrep. Da beveger de psykiatrisk sakkyndige seg inn på jussens område. Det fremgår av forslaget til lovregel at det er rettens bedømmelse som blir avgjørende, og retten skal se friere og mer overordnet på dette enn psykiaterne.
Utvalget tar ikke stilling til hva konsekvensen av en slik regel ville blitt i 22. julisaken. Men slik jeg ser det, er det åpenbart at gjerningsmannen ville blitt ansett tilregnelig og fått sin straff.