Jeg var nylig på et lunchmøte med May-Britt Moser, vår splitter nye Nobelprisvinner i medisin. Hun holdt et engasjerende og tankevekkende foredrag for over hundre kvinner, der hun delte noen av sine tanker og råd om hvordan å lykkes med sin bedrift, enten det er i bokstavelig forstand eller i mer overført betydning.

May-Britt Moser, som sammen med mannen sin har en eventyrlig suksess med sin hjerneforskning, var tydelig på at de ikke ville ha lykkes så godt uten å ha vært bevisste på sosiale egenskaper hos de ansatte, og de menneskelige relasjonene på arbeidsplassen. Ved Kavli-instituttet, der Moser er leder, og de har hundre medarbeidere, er det ansatt en egen organisasjonspsykolog, som blant annet deltar ved ansettelsesprosesser av nye medarbeidere. Dette er for å være så sikker som mulig på at den nye medarbeideren skal ha den riktige sosiale kompetansen, i tillegg til de nødvendige faglige kvalifikasjonene. May-Britt Moser understreket at et dårlig sosialt miljø, der det er tisking og visking i krokene og synlig eller usynlig trakassering av medarbeidere, også er ødeleggende for hele arbeidsplassen, og at man aldri vil lykkes med bedriftens mål om man lar slikt forekomme. Hun var tydelig på at om at dersom hun fikk nyss om noe slikt, så var det rett inn på hennes kontor, der hun hadde samtaler med de involverte, for å rense luften. Moser var også opptatt av at alle skulle sees, og hun var sikker på at hun hadde den dyktigste og stolteste rengjøreren som fantes!

May-Britt Moser viser et moderne og godt lederskap ved å fokusere så sterkt på de sosiale sidene og viktigheten av å trives for å kunne prestere. Dette er noe vi alle kan kjenne oss igjen i, enten det er hjemme, på jobben, eller på skolen. Vi trenger alle bekreftelse for å klare og yte, vi trenger å bli sett, og vi trenger rettledning og støtte i trygge rammer. Kjefting og kritikk virker ofte mot sin hensikt, og får oss ikke til å yte mer, snarere motsatt.

Det som kanskje er verre enn åpenlys konflikt, er den usynlige trakasseringen. Moser beskrev det også som en av de verste truslene mot et godt og fruktbart arbeidsmiljø; et skjevt blikk, forakt og tydelig kroppsspråk for å ytre hva man mener om en kollega. Det å holde noen utenfor, men også det å ikke ville by på seg selv, for å bidra til et åpent og inkluderende miljø.

Mosers bevisste tanker om sammenhengen mellom yteevne, trivsel og det å kjenne seg trygg og anerkjent, kan overføres til mange andre arenaer. Og dessverre så er det skrikende nødvendig.

Jeg har sittet på så mange foreldremøter etter hvert, og har dessverre blir stadig mer desillusjonert når jeg hører og erfarer hvor mange dumme voksne det er. Voksne foreldre, som ikke ser at de må ta ansvar for å hindre at andres unger faller utenom, og får en vond og vanskelig skolehverdag og barndom. Det koster litt ekstra innsats å passe på å dra med alle, også andres barn, men kanskje er det noe vi med ressurser har en plikt til å gjøre.

Når man ser hvordan voksne mennesker opptrer som nettroll, hvor utstemmings-tv er bra underholdning, og mange lar barna sine plukke ut klassevenner til fester og bursdager fra de er småunger, så er det jammen ikke rart at det forekommer mobbing blant barn og unge.

May-Britt Moser har smertelig rett i at vi mennesker er avhengige av å ha et trygt, stimulerende miljø, og en opplevelse av mestring, for å klare å yte og utvikle oss. Det er lett å tenke at mange skoleslitere, sykmeldte og mistilpassede barn og voksne alt for lenge har levd i et nedbrytende miljø, hvor de mister tro på seg selv. Det skal ikke så mye til for å unngå at disse får varige arr på sjelen. Et blikk ut og opp fra sitt eget trygge rede kan være nok.

kari.l.mogstad@gmail.com