Ikke et vondt ord om folk som holder seg i form. Å sykle til jobben er et godt prosjekt for både enkeltmennesket og samfunnet. Ingen forurensning, investering i god helse og færre bilkøer inn og ut av byen. Flere burde røre seg mer, hver eneste dag.

Men på mine ferder mot sentrum, enten som gående eller syklist på en nokså sliten doning, handler det om å se opp for en dominerende fartskultur. I likhet med Oslo regjeres Trondheim av spreke menn med sykkelbriller på nesen og birkebeinerdeltagelse i blikket. Andre byer litt lenger sør i Europa har en langt mer mangfoldig samling av syklister, der ikke alt dreier seg om å skynde seg. Vi skulle også hatt flere tilbakelente, avspente syklende i vårt eget byrom.

København har en raus og disiplinert sykkelkultur. Der ser du knapt noen bøyd over et krumbøyd sykkelstyre med stoppeklokkeblikk. De må uansett tilpasse seg farten til svarte, ujålete bysykler med kurv eller veske og minimalt med gir. Folk sykler med blikket opp, tyngden midt på setet og lave skuldre. Ferden skjer i vanlige klær, skinnjakker og dongeri, støvletter og joggesko. Disse syklistene stopper tålmodig for rødt lys, og lar seg ikke friste til å kjøre slalåm mellom fortau, sykkelbane og selve veibanen. De har tilsynelatende tid til å tilpasse seg pulsen til resten av trafikken. Ingen københavner gir blaffen i røde lys, vikeplikt og fotgjengere, slik birkebeinerne i Trondheim har for (u)vane, når målet er å slå persen fra forrige uke.

I byer som Amsterdam og Rotterdam er det fint å rusle gatelangs og fornemme at sykkelfolket inngår som en naturlig del av et helhetlig bybilde. Fotgjengere, syklister og bilister ser ut til å ha en gjensidig respekt for hverandre. Ingen gående forvirrer seg ut i sykkelbanen. Og syklistene leker ikke bil, selv når de kan dra kortsiktig fordel av det.

I Oslo har noen begynt å snakke høyt om sykkelfeminisme. Marthe Hammer i SV lanserte begrepet for noen dager siden. Hun tar til orde for at også kvinner må komme seg opp på sykkelen og ut på sykkelveiene. Det vil roe ned de mest aggressive mennene, mener hun.

Arbeiderpartiets Jan Bøhler er skeptisk til begrepet sykkelfeminisme, men deler ønsket om en holdningsendring blant syklistene i hovedstaden. Han snakker om å roe ned, senke farten og ta mer hensyn. Bøllene må stoppes.

I Trondheim har kommunen vært flink til å lage nye ferdselsårer for syklende. Stiene er godt merket, helhetlig utformet og fine å sykle på. Utfordringen er bruksmønsteret til de sprekeste. Andre syklister får nærmest låne sykkelstiene på nåde, dersom de bare kommer seg unna når de sprekeste jager i retning jobb.

Enkelte opptrer som om sykkelbanene var rene treningsløyper, atskilt fra resten av verden. De kommer dundrende på en trimmet helårssykkel og avslører samme tunnelsyn som ivrige skiløpere i løypene i Bymarka, der vanlige skigåere ropes ut av sporet for at de selv ikke skal miste fart og tid.

Mange ser fram til den dagen de tilbakelente syklistene blir mange nok i Trondheim til å smile fornuft inn i de mest aggressive sprekingene. Når byen får en mangfoldig sykkelkultur der alle tar litt hensyn til hverandre, og gjensidig respekt blir en del av trafikkulturen.

Litt mindre fart, litt lavere puls og litt mer trivsel.