Regjeringen gjorde satsing på klima til et hovedpoeng under trontalen: «2015 blir et viktig år for klimaet. Regjeringen vil være en pådriver for at verdens ledere klarer å bli enige om en ambisiøs global klimaavtale», sa kongen fra Stortingets talerstol. Han talte på vegne av regjeringen.

Ifølge trontalen skal Klimaforliket i Stortinget, som ble vedtatt i 2008 og forsterket i 2013, «overoppfylles». Statsbudsjettet følger opp med gode tiltak på en rekke områder, men holder det? Miljødirektoratet påpeker at Norge er langt ute av kurs i forhold til målene. Det mangler ikke mindre enn åtte millioner tonn CO2. Å «overoppfylle» forliket er antagelig umulig.

Underlig nok protesterer ikke opposisjonen. Eller kanskje er det ikke så underlig? Det er tross alt ikke Solberg-regjeringen som er skyld i at vi ligger bak skjema. Det må Stoltenberg-regjeringen ta ansvaret for. Måneferden ble kansellert uten at det kom noe annet i stedet. Solberg sender 125 millioner til et CO2-tiltak i Nederland som plaster på såret, men så ryktes det at kanskje hollenderne også kaster inn håndkleet.

Den andre delen av budskapet fra trontalen er mer diffus. «Regjeringen vil være en pådriver for at verdens ledere klarer å bli enige om en ambisiøs global klimaavtale.» Det høres veldig bra ut. Eller? Er hovedstrategien blitt å få andre til å levere? Et nærliggende spørsmål er om verdens ledere lar seg bevege av et pådriv fra Norge.

La oss se på de tre største utslipperne av klimagasser – Kina, USA og India. Til sammen sender de hvert år svimlende 15 milliarder tonn CO2 opp i atmosfæren, som er nær halvparten av verdens utslipp. Kan de beveges til å slutte med det? Kan Erna gjøre forskjell?

Den største forurenseren av alle, Kina, har lovt å komme med en forpliktende plan innen neste års toppmøte i Paris. Det er fantastisk. Nærmest en sensasjon. For første gang ser kineserne ut til å ta klimatrusselen på alvor. Men hva vil planen inneholde? Neppe så store kutt som klimaet trenger for at vi skal nå 2-gradersmålet. I Kina er og blir det viktigste målet å heve levestandarden til befolkningen, og til det trenger de energi. Det satses mer enn noen gang på fornybare kilder, men ikke i et omfang som vil redde klimaet. Kull – uten CO2-rensing – forblir den viktigste energikilden.

USA kan faktisk vise til en nedgang i CO2-utslippene, takket være store mengder billig skifergass. Også det er veldig bra. Kullet eksporteres riktignok og fører til større utslipp andre steder, men det synes ikke i amerikanernes regnskap. Samtidig øker Saudi Arabia produksjonen av olje. Kanskje blir ikke skifergassen så billig likevel? Kanskje får vi en dreining tilbake til kull?

India er det mest forutsigbare av de store utslippslandene. Ifølge landets nye miljøvernminister kommer ikke India med noen forpliktende plan om utslippskutt i denne omgang. Første prioritet der er å redusere fattigdommen, hvilket betyr en økning av utslippene. Om klimatrusselen svarer ministeren at ansvaret ligger i Vesten. Vestlige industrialiserte land har forårsaket problemet, de har også det moralske ansvaret for å løse det.

Alt i alt forblir det internasjonale bildet deprimerende. Sjansen er stor for at også neste års klimatoppmøte blir en skuffelse. Og da er toget gått for 2-gradersmålet.

Hva så med Erna Solbergs klimastrategi? Hvis de største landene ikke innfrir og den ambisiøse nye klimaavtalen ikke kommer, og det blir hengende igjen som en hovedkonklusjon at de rike landene må feie for egen dør, hvor står da Norge? Og hvor går klimaet?

Sjansen er stor for at regjeringens klimapolitikk slår feil. Ikke fordi den gjør det dårligere enn forrige regjering, men fordi den ikke har utnyttet muligheten til å komme opp med noe bedre. Stortingets klimaforlik kan fort bli den neste store milepælen som politikerne løper fra.

gunnar.sand@sintef.no