Sist søndag stablet hun på beina Trondheims fakkeltog mot mobbing. Selbekk ønsket mellom 1500 og 2000 mennesker velkommen og overlot scenen til ordfører Rita Ottervik, Chand Torsvik og en rekke andre.

– Det var helt sykt å se hvor mange som hadde møtt opp. Langt over all forventning. Det viser en vilje til å gjøre noe med mobbeproblemet.

Hvordan kom det hele i gang?– Det har brent i hjerterota på meg lenge, lysten og engasjementet for å få til en forandring. Søndag kveld, en uke før fakkeltoget, så jeg Villemo Hatlen sitt initiativ i Oslo. Jeg tok kontakt for å høre hvem som tok ansvar i Trondheim. Det var ingen. Derfor måtte jeg hive meg rundt da. Jeg ringte politiet og fikk demonstrasjonstillatelse og onsdag ettermiddag begynte jeg å undersøke om noen kunne hjelpe til.

Og det kunne de?– Ja. Jeg begynte bare å ringe rundt, samtidig tok folk kontakt via Facebook. Spesiell god hjelp har jeg hatt av sambygdingene mine i Lensvik, Elin Mosbakk og Torgrim Johansen. Jeg var helt grønn på alt som har med scene og sånt å gjøre. For å si det sånn; jeg trodde jeg kunne bruke skjøteledningen jeg har liggende i garasjen... Så kontaktet jeg ordføreren, som sa ja. Jeg chattet med folk på nett som tipset om andre. Så var det bare å henvende seg. Chand kom inn i det med stort engasjement. Han var i fyr og flamme, samtidig som han roet og styrket meg.

Beskriv oppmerksomheten du har fått de knapt to siste ukene.– Folk har tatt kontakt på nett, ringt og jeg har truffet dem. Det har vært en berg-og-dal-bane av følelser. Alt har skjedd helt av seg selv og jeg har fått ta del i så mange historier. Det er supert at folk åpner opp og forteller om mobbingen. Og det er først nå i ettertid at jeg skjønner hvor stort dette er for så mange.

Hva er din historie?– Vi flyttet fra Lensvika til Trondheim da jeg begynte i femte klasse. Det var da det begynte. Jeg ble mobbet for klærne, dialekten. Mobberne gikk fysisk til verks også. Mange så det, ingen grep inn. Det var det verste. Det gikk på psyken løs. Jeg opplevde at det måtte være noe galt med meg og tenkte mange ganger at jeg helst skulle vært borte fra denne verden.

Hvordan kunne det ha blitt annerledes?– På avslutninga i niende kom læreren min bort og ba om unnskyldning for at jeg ikke fikk bytte skole. De hadde sett, men latt være å handle. Det plager meg fortsatt.

Hva er det viktigste vi kan gjøre for å kjempe mot mobbing?– Vi må handle med en gang! Jeg tror min situasjon kunne vært løst tidlig ved at læreren tok dette opp med kraftig stemme overfor han som ledet mobbingen. Innsatsen må rettes mot mobberne, ikke via lange utredninger og møter med mobbeoffer. Det finnes så mye kunnskap og forskning om dette. Alle som jobber med barn må sette seg inn i det. Foreldre og! De er avgjørende for å få slutt på mobbinga.

Hva kan foreldre gjøre?– Vi må ta ansvar for å lære våre barn rett og feil. Foreldre må tenke på hva vi snakker om, hvordan vi gjør det og huske at barna hører. Foreldre er forbilder for barna, dem de lever opp til. Oppfordre barna dine til å gå bort til dem som går alene, til å si ifra til en voksen. Vi kan alle fortelle mobberne hvordan det de sier og gjør oppleves. Og vise egne barn at dårlig oppførsel og negativ adferd ikke aksepteres. Vi må ikke unnskylde, vi må gjøre noe.

Hva tror du er årsaken til at noen mobber?– Mangel på regler, usikkerhet på grenser og verdier, mangel på stimulans. Det kan være mye, men samtidig er det ikke mange «feil» å finne på en mobber. Det er små ting. Jeg ønsker ikke å tråkke på noen, eller stigmatisere. Vi vil involvere alle i denne kampen. Alle kan engasjere seg mot mobbing.

Hvordan er livet ditt i dag?– Jeg begynner å ble veldig fornøyd. Jeg har følt meg hjelpeløs, nå får jeg bidra. Jeg har dem jeg trenger rundt meg og har funnet ut hvordan jeg skal leve.

Snøballen har begynt å rulle. Hva gjør du nå?– Jeg har sagt at folk kan ringe meg og jeg vil få til en ordning hvor jeg er i Trondheim en dag annenhver uke for å treffe folk som trenger det. Drømmen min er å komme inn på unge gjennom skolen. Fortelle min historie og snakke med dem på deres nivå uten kompliserte fremmedord. Jeg vil motivere dem til å tørre å stå imot og ikke bli med på mobbinga. Jeg vil fortelle dem at de må si ifra med en gang. Vi har ikke et eneste liv å miste.