Orkla-laks vandrer helt til vestkysten av Svalbard for å vokse seg stor.

– Kartet over laksens oppvekstområder i havet må tegnes på nytt, sier professor Audun Rikardsen ved Universitetet i Tromsø.

Hittil har forskerne ment at villaksen har sine viktigste oppvekstområder i Norskehavet, spesielt mellom Island og Færøyene. Nye undersøkelser viser at laksen også vandrer betydelig lenger nord enn antatt.

Rikardsen og et forskerteam fra blant annet Norsk institutt for naturforskning har fulgt laks fra norske elver så langt nord som til vestkysten av Svaldbard, og et godt stykke inn i Barentshavet.

– Disse havområdene kan vise seg å være de viktigste oppvekstområdene for nord-europeisk laks, sier Rikardsen.

Klimaendringer og laks

I nord finner laksen mat i de næringsrike områdene der polarvannet møter det varme vannet fra Atlanterhavet. Dette er også et områder der klimaendringene blir stadig tydeligere. Laksen er derfor utsatt.

– Når vannet varmes opp, vil «matfatet» flytte seg nordover. Det betyr at laksen må vandre stadig lenger for å finne mat, og forbruke mer energi. I nordområdene blir laks også spist av hval og andre sjøpattedyr, sier Rikardsen.

Det meste av laksen som vandrer til havet dør også her, men dette varierer mellom år. Rikardsen håper forskningen kan brukes til å gi sikrere prognoser for lakseinnsigene til kysten.

– Vi skal også prøve å se på om størrelsen på loddebestanden og hekkesukesssen til sjøfugler kan brukes til å forutsi ovelevelsen til laks i havet. Når fuglene i polare områder får frem mange unger, er det et tegn på at det vært god tilgang på næring. Laksen spiser ofte det samme som sjøfuglene, derfor vet vi at også laksen har hatt god overlevelse i slike år. Dette kan vi kanskje bruke når vi skal beregne hvor mye laks som vandrer fra havet og til elvene for å gyte, sier Rikardsen.

Orkla-laks merket

Forskerne har fulgt laksens vandringer ved hjelp av satelittsendere festet på fisken. Satelittsenderne er konstruert slik at de løsner fra fisken, og flyter opp til overflaten etter en viss tid. Da begynner de å overføre data til satelitter som sender opplysningene videre til forskerne.

Omkring 200 laks fra elver i Norge og andre land med atlantisk laks ble merket. I tillegg er over ett tusen laks påsatt andre typer elektroniske merker som registrerer en rekke data.

I 2010 satelittmerket Rikardsen og hans kollegaer 18 laks i Orkla. Han fant igjen de fleste langt mot nord. I tilegg ble ca. 60 laks merket med andre elektroniske merker. Forskerne fikk igjen tre merker fra gjenfangster.

Senderne er for store å til å settes på smolt. Forskerne har derfor merket stor laks som allerede har gytt en gang, og som om våren vandrer til havs for andre gang.

– Mangelen på smoltmerking skaper en viss usikkerhet når vi skal tolke resultatene, men vi har indikasjoner på at laks som vandrer til havet for andre gang i stor grad bruker de samme områdene som første gang, sier Rikardsen.

En lang tur

Laksen fra Orkla brukte omkring 75 dager opp til Svalbard.

– Noen krysset over til omådene mellom Island og Jan Mayen, mens flertallet vandret helt opp til vestkysten av Svalbard. Her blandet de seg med laks fra andre steder i Norge og Nord-Europa, sier Rikardsen.

– Vi mener laks fra de fleste elvene i Trondheimsfjorden har det samme vandringsmønsteret som laksen fra Orkla. Den bruker både områder ved Svalbard og deler av Barentshavet, sier Rikardsen.

Det er første gang forskerne bruker satelittmerking for å kartlegge lakens vandringer.

– Fordelen er at vi ikke er avhengig av gjenfangster av merket fisk for å vite hvor laksen har vandret. Satelittmerkene forteller hele historien, sier Rikardsen.