– Det er en grusom situasjon, og jeg føler meg sviktet av samfunnet, sier Frode Stene (38).
I fire uker har 38-åringen bodd på Comfort Hotel i Trondheim. Rommet er romslig og stort, men det er lite som minner om et hjem og det er ikke her han ønsker å bo.
Måtte flytte ut
Stene har cerebral parese og er avhengig av en bolig med riktig tilrettelegging. Tidligere bodde han i et bofellesskap på Ila, men derfra ble alle beboerne sagt opp da boligene skulle gjøres om til hybler og leiligheter.
Siden har Stene bodd på hotellrommet i sentrum. Trondheim kommune tilbød ham en leilighet på Ranheim, men beliggenheten gjorde særlig tilgangen på trening vanskelig for Stavanger-mannen, og han følte seg nødt til å takke nei.
– Treningen betyr alt for meg. Det gir meg en arena for mestring og personlig utvikling. Det er hovedgrunnen til at jeg ønsker å bo i Trondheim, for her er det et stort og aktivt miljø for el-innebandy. Vi spiller turneringer og trener to ganger i uka. I Stavanger var det kanskje et par kamper i året, og tre-fire spillere på laget, forklarer han.
I tillegg til treningen i Spongdal, er Stene en ivrig bruker av både bibliotek og kino, men med bosted på Ranheim vil alt slikt være vanskelig.
– Jeg er veldig redd for å bli svært ensom igjen, sier han.
Etter at han takket nei til leiligheten på Ranheim, har det ikke kommet flere tilbud om hjelp fra kommunen eller fra Nav.
På trening
– Dette er et keeperfenomen, sier en trener i Spongdalshallen, og klapper Stene på skulderen.
– Før han kom, vant vi nesten ingenting. Nå har det snudd. Men han kan bli litt kjepphøy, da, sier treneren med en latter.
Stene selv smiler, tydelig fornøyd med både situasjon og kommentar.
Fra sentrum er det én buss for innebandyspilleren å komme seg til trening én til to dager i uka, avhengig av når han har støttekontakt. Fra Ranheim innebærer turen flere busskifter. Det blir utmattende for en kar med cerebral parese, i rullestol, selv om han er selvstendig og sterk. Når han kommer til Spongdal, er det til trening sammen med andre som har spesielle behov. De er omtrent ti stykker på laget, med et samhold som betyr mye.
På rommet
«Hjemme» på hotellrommet er veggene nakne. Det finnes ikke bilder på veggene eller en sofakrok med puter og pledd. Ingen personlige affekter eller pynteting. Det finnes ikke mange skuffer og skap, så alt må ligge fremme.
Hjelpemiddelsentralen har ordnet med ei seng til ham, slik at han klarer å legge seg selv. Det ble for vanskelig med senga som sto her da han flyttet inn. Han har besøk av hjemmesykepleien flere ganger om dagen, og har også støttekontakt. Men det aller meste klarer han selv.
– Det er viktig for meg å være selvstendig. Det betyr mye for selvbildet mitt.
Hotellet koster 1000 kroner natta. Mor og far har tatt en del av kostnadene så langt. Selv har han 16 000 kroner utbetalt per måned.
– Det er 16 netter, det. I tillegg skal jeg leve, spise, ta buss. Alt koster, sier han.
– Hvor lenge kan du fortsette å bo her?
– Ikke lenge, kanskje ei uke til.
– Hva skjer da?
– Det vet jeg ikke.
– Hva frykter du?
– Jeg frykter at jeg må flytte tilbake til Stavanger. Der har jeg ingenting.
Støttekontakt Anders Augestad Larsen supplerer:
– Der blir det samme runden igjen for Frode. Hotellrom og visningsrunder, for heller ikke der har han noe eget sted å bo.
Ukjent fremtid
De dårlige utsiktene preger 38-åringen tydelig. Han har fortalt om flere runder med visninger etter at han måtte flytte ut fra bofellesskapet. Enten er leilighetene fine innvendig, men med dører som er så smale at han ikke kommer seg inn med stolen. Ellers kommer han seg inn, men inne er det så trangt at han ikke får til å bevege seg rundt med stolen.
Stene har fortalt om avvisende utleiere i et vanskelig marked og en opplevelse av et offentlig Norge som ikke har noe å tilby.
– Jeg føler meg sviktet, gjentar han.
– Norge er liksom et velstandssystem og alt ser så bra ut, men det er på papiret. I realiteten er det ikke sånn, sier han.
– Vi har strekt oss langt
350 personer står i kø for å få tildelt kommunal bolig i Trondheim.
– Det er enorm rift om de kommunale boligene. Dette er utfordrende både for søkerne og for kommunen, sier Tor Erling Evjen, enhetsleder ved enhet for service og internkontroll i Trondheim kommune.
De ga Frode Stene tilbud om bolig på Ranheim øst i Trondheim, men han takket nei. Kommunen opererer med et bortfallsvedtak dersom søker sier nei til boligen han er tildelt. Dette vedtaket overså de i Stenes tilfelle.
– Stort sett gir vi ett tilbud om kommunal bolig. Sier søkeren nei, faller søknaden bort og vedkommende må søke på nytt. I den aktuelle saken skjedde ikke dette. Stenes søknad er fortsatt aktiv, sier Evjen.
Ifølge ham har kommunen også sett bort ifra regelen om at søker må ha minst to års botid i kommunen for å få innvilget kommunal bolig. Frode Stene har bodd i Trondheim i cirka ett år og ti måneder.
– Saksbehandlingen har vært rask i dette tilfellet. Vi har strekt oss langt for å finne en løsning, og jobber fortsatt med saken, sier Evjen.
Prøver å overtale
Men det kan ta tid, understreker han:
– Det kan ta inntil et år før vi finner ny bolig, og vi kan ikke love at boligen vi da tilbyr har bedre beliggenhet. I saker som denne prøver vi å overtale søker til å si ja til det første tilbudet.
Enslige får stort sett tilbud om en ett- eller toromsleilighet.
– Dersom søkeren har mye utstyr, må vi opp i størrelse. Jo større boligen er, dess vanskeligere er de å oppdrive. Det kan også være en utfordring å finne boliger som er godt nok tilrettelagt, sier Evjen.
