For stort sett fikk filmen laber omtale, et par gode anmeldelser, men flesteparten under middels. Noe som for meg er totalt uforståelig.
Først og fremst er filmen vakker, til dels meget vakker, for det andre ytterst uttrykksfull. Og denne kombinasjon – vakkert og tragisk er alltid en spesiell virkning. Fra mitt eget yrke Francis Bacon for eksempel, eller Iposteguy eller Otto Dix. Og denne blandingen av skjønnhet og tragedie er filmen full av. Skuespillerne er glimrende, seksualiteten og hatet likeså, hadde jeg nær sagt.
Noen av kritikerne fant filmen langdryg – særlig første halvdel. Jeg er ikke enig – den er tvert i mot full av intensitet fra første scene og jeg tenkte på Strindbergs ord et annet sted: «Det er klart at staden darrar, men det er bara dom kjänsliga som kjenner det.» Så også her, stillhet er ikke det samme som harmoni, skjønnhet ikke nødvendigvis romanse. Og den sitrende stillhet er da også en forutsetning for de rasende oppgjørscenene der hatet får rent toppdemonisk uttrykk. Og etter samleiet der tristessen og uopprettligheten er knusende. Og disse scenene er underlagt prikkfri regi der intet er overlatt til tilfeldighetene og nettopp derfor gir plass for dem.
Og dette er selvsagt hemmeligheten ved all stor kunst – abstraksjon er ikke tilfeldig, men beregnet og nettopp derfor blir man grepet. Slik kunne jeg gjennomgå filmen detaljert – ting og ting – det holder hele tiden. For eksempel avslutningsscenen som enkelte kaller en klisje. Ja visst, jeg ser jo også at den nesten fråtser i pre-rafaeliske bilder, men hva så – hvorfor ikke bruke andres avtrykk eller uttrykk når det kan bli, og også blir, som her, ens eget. Det er collage det ofte er og jeg skulle gjerne se en film der dette utelukkende ble brukt – det ville bli ganske interessant tror jeg. Vel, scenen er i hvert fall sjokkerende banal – og nettopp derfor – sett i denne sammenheng, meget uttrykksfull.
Ja, jeg kunne fortsette. Men til slutt – allikevel. Selve stykket, Strindbergs stykke, rommer jo en mengde temaer – det er ikke bare klasseskille, eller den seksuelle kampen, ikke bare kjønn og samfunn, ikke bare dødens nådesløshet og så videre, men først og fremst mesterens egne ord: «det er synd om människan.» Ja, det er synd om människan og Strindberg synes å si videre: «for det er egentlig umulig å få det til, livet er egentlig ulevelig.» Noe Ibsen for en gangs skyld var enig med Strindberg i. Og nettopp dette er hos Ullmann ikke forkledd og romantisert, men heller forsterket. Og når man for en sjelden gangs skyld opplever et mesterverk er det bare å takke.