I lokalene til krigsseilerforeningen, omgitt av lukten fra karbonader og ertestuing, møttes en forfatter og hans karakterer fredag kveld.

- Det er på en måte som å se dem komme ut av boksidene, sier en rørt Jon Michelet og gransker de fire hovedpersonene i rommet. Og det er anerkjennelsen fra krigsseilerne selv som gjør den garvede forfatteren blank i øynene.

- Kunne vært meg

Krigsseiler Arthur Rønne nærmer seg 93 år, og ser uforskammet godt ut der han konverserer med Michelet. En samtale om et sted omtalt i bøkene til Michelet fører til en bitte liten korrigering. Bygningen lå vitterlig helt nede ved vannet, ikke lenger oppi bakken.

Slikt er imidlertid lett å tilgi for en gammel skytter når beretningene Michelet fører i pennen, sikrer ens eget ettermæle. For det er ikke små ord Rønningen bruker, når han skal beskrive betydningen av Michelets bøker.

- Hadde det ikke vært for Per Borten og Jon her, ville ikke vi eksistert, sier han. Intet mindre.

- Det er en ære for meg å få sitte til bords med disse karene, repliserer Michelet.

- Tenk at jeg kan sitte her i Trondheim til bords med fire krigsseilere. Det er ikke mange andre steder i verden det er mulig. Jeg er så glad for at disse bøkene kommer ut mens noen av krigsseilerne lever og fortsatt kan lese dem, sier han.

- Det er sterkt. Det viser hvor nær historien er. Jeg har ikke skrevet om faraoer og vikinger i fjern fortid. Her er de, kjøtt og blod.

Var ikke moden

Han stiller selv spørsmålet «hvorfor ble ikke disse bøkene skrevet for 45 år siden?». Han forteller om tidlige tanker om å skrive historien om krigsseilerne. Om det å kjenne på ikke å være moden for oppgaven ennå. Og han forteller om det ene, store spørsmålet han spurte seg selv i mange år før han endelig satte igang prosjektet: «Er jeg verdig?».

Det brer seg en latter i rommet når forfatteren avslører tvilen, for at han har vist seg verdig, er det liten tvil om i dag. Georg Dyrø (92), Sigmund Sivertsen (95), Egil Magnus Berg (96) og Arthur Rønning (93) er ikke i tvil om at bøkene løfter frem deres egne historier.

- Kjenner du deg igjen i bøkene?

- De kunne vært skrevet om meg! Svaret fra Arthur kommer uten tenkepause, kort og kontant.

- Faktisk er det flere slektninger som har spurt om den ene var skrevet om meg, legger han til.

- Det er det største komplimentet jeg kunne fått, svarer en rørt forfatter. Som for å understreke mumler han et lavt «Dæven» for seg selv og tar seg en pris snus. Så sterkt føles det når skildringene hans gjenkjennes som tro mot sannheten av dem som faktisk levde det han har diktet.

Unik omsorg

Den høyst uhøytidelige sammenkomsten i krigsseilerhuset i Trondheim arrangeres av motorsykkelklubben United Veterans. Karene i skinnvest er alle krigsveteraner, og de setter krigsseilerne høyt.

- Det er ingenting som er så jævlig som urett, tordner Svein Arne Risvold når karbonaden kommer på bordet og Jon Michelet har funnet sin plass sammen med fire gamle helter.

- Gjennom å skrive som han gjør, kan Jon sikre at de som er unge i dag aldri gjør urett på det vis som ble gjort mot krigsseilerne, fortsetter han.

Og det samholdet veteranene viser seg imellom i Trondheim, er noe Michelet trekker frem som helt unikt.

- Noe slikt har jeg aldri sett noe annet sted. Det er fabelaktig fint å se den omsorgen som dere yngre veteraner viser for krigsseilerne, og måten den omsorgen blir gjengjeldt på. Det vil være med meg for alltid, sier han.

For å bekrefte det forfatteren sier, snur en motorsyklist ryggen til og viser frem klubbens symbol. Vingene står for frihet, og er velkjent blant motorsykkelklubber. Men mellom vingene er polstjerna. Den som sjøfolk navigerer etter.

Sigmund Sivertsen (95) hilser på Jon Michelet. Til forfatterens venstre sitter Georg Dyrø (92). Foto: Rune Petter Ness
Motorsykkelklubben United Veterans består av krigsveteraner. De bærer sine skinnvester med stolthet, og merket deres er polarstjerna med vinger. Vingene symboliserer frihet. Polarstjerna viser veien hjem. Foto: Rune Petter Ness
Jon Michelet uttalte at det var en ære å få sitte til bords sammen med de fire gjenlevende krigsseilerne i Trondheim. Her hilser han på Egil Magnus Berg (96) Foto: Rune Petter Ness