Salget følger åpningstida, og i desember stenger City Syd klokken 23.
Når andre tenner lys, baker og steller inne, må på familien Giskås være på beina, klar for saging, bæring, pakking, lessing og lossing. I vintermørke og i uansett vær kjører de hjemmefra og står ute hele dagen.
– Jeg har solgt juletre i over 40 år, første gang i Munkegata i 1973, sier Birgit, tredje generasjons juletrebonde.
– Det er så trivelig å møte igjen alle de faste kundene år etter år.
Dyrket på steingrunn
– Jeg pleier å si at det tar ti år å produsere og 10 dager å selge dem. Ofte tar det lengre tid, før de vokser til.
Birgit står på gården Giskås i Ogndalen, mellom rotfestede juletrær i alle aldre og i alle fasonger, på farens første plantefelt. Eller plantefelt er kanskje å ta hardt i.
– Her er det mye stein under. Det var det beste de kunne bruke det til.
- Jeg elsker juleeffekten
Oletrøa ligger nedi bakken, i underkant av to mil i luftlinje fra Norges geografiske midtpunkt. Før var det kutrø. Og lenge før det, var det gravsted. Birgit viser oss gravrøysa hun har ryddet og merket. Det er tre av dem på gården. Rundt denne vokser det gran og edelgran fra mange avstamninger i verden. Noen sorter vokser seg vakre og trives godt. Andre bukker litt, stritter i en bestemt retning eller har gitt opp å strekke seg etter idealet om en tett og fyldig figur.
I skogen truer farene
– Vi har måttet gjerde dem inn, for å skjerme dem fra elgen. De skjøt 33 elg på dette valdet i høst, sier Birgit.
«Kjærlighet – varmeste ord på jord...» ljomer det fra gjerdestolpen. Elgskremselet sender fra FM-båndet og utløses ved bevegelse. Giskås har omkring 20 mål juletreskog. De er en av syv produsenter som selger trær på torget i Steinkjer. Der er det mamma, Turid (73), som står i desember. På Valentinlystsenteret står Jostein (76), og på den øvre parkeringsplassen ved City Syd er det Birgit som er enerådende. Når de kan, er barna hennes med. Fjerde generasjon.
I desember pyntes 1,9 millioner juletrær i Norge. 400 000 av trærne hugges på egen eller kjenningers tomt, de resterende 1,5 millionene selges utenfor sentre og bensinstasjoner, på torg og plantesentre. Vanlig norsk gran er det historiske juletreet, og Jon Anders Strande, daglig leder i Norsk Juletre, mener at det fortsatt er markedsledende både fordi det er tradisjon og fordi det er billigst.
– Men edelgrana har spist seg mer og mer inn på den tradisjonelle grana, sier Strande i den landsdekkende organisasjonen for produsenter av juletre og pyntegrønt.
– Jeg undrer meg over at ikke fler vil ha furu, jeg. Med retrotrenden fra 60-70-tallet burde furua passet perfekt i stua, sier Birgit Giskås.
– Plast er juks. Ekte tre lukter bedre og er mer miljøvennlig, legger hun til.
Trær som ga inntekt
Faren til Birgit, Jostein Giskås (76), solgte sine første trær på torget Steinkjer i 1959. Den første grana kostet 16 kr, omtrent 5 timers lønn. Trærne var dyrket frem og hugget langs grøftene og inni skogen på hjemgården. Det var han selv og faren Ole som sammen satte de første trærne i Oletrøa.
– Da jeg begynte med dette, var det en vederstyggelighet, sier Jostein. Folk i bygda så ikke på juletrær som næring. Skogeiere skulle ha svære trær som ga nytte for seg. På den tida trodde folk at en ble skoglaus om en tok trærne så tidlig.
Jostein dytter lua opp over panna og brillene synker ytterst til nesetippen.
– I dag er du ikke skogbonde om du ikke selger noen juletrær.
Etter hvert begynte de å plante mer systematisk i myrene på eiendommen. Feltene ble lagt mellom dyrkajord og mindre teiger ble fylt. Mer og mer ble satt på innmark i nøyere planlagte felt og med mulighet for å klippe gress mellom trærne. Jostein har drevet med produksjon og salg i 55 år og har gjort juletre til en livsstil for hele familien.
Mellom årringene
Norske juletreprodusenter brenner sjelden inne med store overskuddslagre etter at julefreden har senket seg, til tross for hard markedsføring av det den naturlige juletrebransjen kaller juksetrær.
– Jeg går i skogen hver eneste dag, hele året, sier Turid (73). Kona til Jostein og mora til Birgit pusler og prater med dem, binder opp der det trengs og kapper der hun må. Men mest av alt ser hun etter sopp og lus, og ikke minst kniper hun nyskudd for harde livet, når de kommer på våren. Det skal gjøres riktig og til rett tid.
Noen år kan være nokså tøffe for et tilblivende juletre. I år har det vært tørke og barfrost tidlig på året. Andre år kommer snøen før tælen har nådd jorda.
– Disse plantet vi i forfjor. Ja og noen erstattet vi i fjor etter at østavinden tok livet av dem, sier hun og pusler med en neve stor liten kvist. En vi kanskje ser igjen som storvokst kjekkas på City Syd om en ti års tid.