– Vi har tenkt mye på dem som ikke greide seg, på dem som mistet noen. Vi var utrolig heldige, sier Hilde Thommesen Holck.
Hele familien er samlet rundt sofabordet på Heimdal; mamma Hilde, pappa Morten og barna Mathilde (17) og Pernille (14). De blar i gamle aviser. Det har gått ti år siden de opplevde marerittet i ferieparadiset Khao Lak. Dette er første gang de blar seg gjennom bunken av aviser som de samlet dagene etter tsunamien.
– Vi var mest bekymret for barna våre. De berget, men ville de få varige men etter opplevelsen, sier foreldrene Hilde og Morten.
Skiftet hotell
Bare tilfeldigheter gjorde at alle overlevde.
– Vi hadde egentlig bestilt plass på Star Tours beste familiehotell Blue Village i Khao Lak, sier Hilde.
Star Tours Blue Village hotell var det hardest rammede hotellet da tsunamien raserte turistområdene i Thailand. Av 81 nordmenn som omkom totalt i Thailand, mistet 50 livet i området rundt hotellet. Den langgrunne stranda var et ønskemål for småbarnsturister.
– Jeg skiftet hotell like før vi skulle dra. Men vi feiret julaften på Blue Village for der var det så mange barn. Vi ville at Pernille og Mathilde, som da var fire og syv år, skulle få være sammen med andre unger. Det nye hotellet lå i en skråning 30 meter høyere opp. Det sier alt. Det var ille ...
Hilde, som er medeier i treningskjeden 3T i Trondheim, stryker hunden, en Coton de Tuléar, over den silkemyke, hvite pelsen. Hun blir fortsatt emosjonell når hun tenker tilbake på det som skjedde og kan ganske nøyaktig beskrive hva som skjedde i Khao Lak, 2. juledag 2004. Det startet klokken 10.15:
– Vi satt og spiste frokost på Merlin Beach Resort da vi hørte at det støyet og bråket noe voldsomt.
Jordskjelvet målte 9,0 på Richters skala og slo til 250 kilometer sør for nordspissen av Sumatra. Den krigsherjede og isolerte Aceh-provinsen ble først rammet. To timer senere slo bølgen inn over ferieparadisene i Thailand. Ingen ble varslet.
– Heldigst i verden
Hilde og Morten tok hvert sitt barn og sprang opp i jungelen.
– Thailenderne satt høyt oppe i trærne og ville ikke komme ned. Det skremte oss. Vi fikk lånt oss en mobiltelefon umiddelbart og fikk varslet mine foreldre om katastrofen.
Etter det brøt hele telefonnettet i Thailand sammen.
– Det ble ganske raskt klart for oss at dette var en katastrofe med enormt omfang, og at vi var de heldigste i verden som hadde hele familien samlet og hel. Utover det å mangle mat og drikke og sitte i slangeterritorium var mangel på informasjon, riktig informasjon et stort problem.
Skremmende rykter
Ryktene var svært mange denne dagen. Hilde forteller at de fikk informasjon om at Phuket sto under vann.
– Vi valgte å tro det verste, at hele byer var slettet fra kartet, og at dette bare var starten.
Klokken 18 lokal tid går alarmen på nytt. Panikken som da bryter ut er mye verre enn første gang. Det er da HansWilhelm Steinfeld i NRK gir sin følelsesladde rapport direkte på Dagsnytt mens han løper oppover jungelen igjen. Ved siden av løper familien Thommesen Holck. De bodde på samme hotell.
– Dette var galskap. Barna var veldig preget da vi sto oppe i jungelen på nytt. Vi visste at med mørket kom også slangene. Vi måtte komme oss derfra. Men vi hadde verken penger, pass eller mobil. Men en fransk familie vi ble kjent med der oppe i jungelen hadde ett kredittkort i lomma og sammen besluttet vi å ta oss ned til hovedveien. Vi fikk haik med en minivan til et tryggere sted lenger inn i landet.
– Dagen etter gikk Morten ut i gata og stoppet en minivan og spurte om de kunne ta oss til Bangkok 11 timer unna med bil. Å dra til flyplassen i Phuket eller Krabi, der det mulig var enda mer kaos, virket meningsløst – og ambassaden lå i Bangkok. Så vi tenkte at vi kunne komme oss raskere hjem ved å få utlevert pass der.
Jul på fjellet
Familien fra Trondheim var veldig heldige og kom seg på første SAS-fly kun 36 timer etter katastrofen inntraff. De prøvde gang på gang å komme i kontakt med ambassaden i Bangkok, men ingen svarte.
På flyturen hjem ble de lovet å bli møtt av UD-folk på flyplassen. I København ventet svenske, finske og danske myndigheter på sine, men ingen norske. Heller ikke på Værnes var det representanter fra det offisielle Norge; men familie og journalister fra Adresseavisen møtte dem.
– Rapporter i ettertid har kritisert norske myndigheter for manglende krisehåndtering. Det var lokale thailendere, familie, ansatte i SAS og andre rammede som ble våre helter, sier Hilde.
Det er spesielt for familien når jula ringes inn og oppmerksomheten rettes mot tiårsminnet for tsunamien. Også denne gangen drar de opp på fjellet i jula. Det har familien Thommesen Holck gjort hvert eneste år siden 2004.
Pårørende slet i mange år etterpå
En tredel av de pårørende etter tsunamien i 2004, hadde en psykiatrisk lidelse seks år senere.
Forskere har undersøkt helsen til 94 nordmenn som mistet et nært familiemedlem i naturkatastrofen, skriver Dagens Medisin.
De pårørendes helse ble kartlagt både to og seks år etter ulykken, gjennom intervju og selvrapportering.
Pål Kristensen ved Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress er førsteforfatter på studien, som nylig er publisert i Depression and Anxiety.
Studien viser at 36 prosent av de undersøkte hadde en psykiatrisk lidelse seks år etter tsunamien. Den mest vanlige lidelsen «prolonged grief» (PGD), eller forlenget sorg – som 12 prosent av de etterlatte ble diagnostisert med. Andre slet med angst, frykt for åpne plasser og depresjon.
Depresjon og posttraumatisk stress var mer utbredt blant pårørende som selv var til stede under naturkatastrofen.
Katastrofen hvor UD sviktet på alt
Informasjonsflyten var ikke-eksisterende og medarbeiderne i UD var ikke trent for oppgavene de ble tildelt.
Reinås-utvalget, som sto for evalueringen av norske myndigheters håndtering av tsunamien, var ikke nådig i sin kritikk.
I korte trekk konkluderte Reinås-utvalget med at UD ikke klarte noen av oppgavene de hadde de første kritiske dagene.
Utvalget ble oppnevnt av Kjell Magne Bondeviks regjering etter tsunamikatastrofen, hvor 84 nordmenn mistet livet, og ble ledet av tidligere konsernsjef, Jan Reinås.
Manglet beredskapsplan
Det ble reist forslag om betydelige forandringer i krisehåndteringen, innbefattet utrykningsteam.
I konklusjonene fra utvalget het det blant annet:
* Utenriksdepartementet (UD) hadde en «mangelfull situasjonsforståelse», og ingen beredskapsplan.
* Manglende informasjonsstrategi, manglende faktainnhenting og mangel på øvelse blant medarbeiderne. Intern informasjon synes å være fraværende.
* Dårlig personalledelse førte til at ansatte ble fullstendig utmattet før de ble skiftet ut.
* UD manglet teknisk utstyr og manglet kommunikasjon med folk i felt.
* Lister over savnede var svært mangelfull, og ble i flere tilfeller kun registrert på papir. Tallene over savnede ble svært feilaktige.
* Ambassaden i Thailand hadde ikke trent på krisehåndtering, og alt arbeid var bygd på improvisasjoner og ad hoc-løsninger.