– Jeg trøster meg med at jeg ikke skal leve av salget av juletrær eller kornband. Det ville vært dårlig butikk i år, sier den pensjonerte skogbrukeren Gunnar Moan.

Han kikker litt misfornøyd på en kvast med havrestrå. Samler dem sammen i en passe bukett, napper ut noen grønne strå og river ut tørrhalm med konas ugrasredskap.

– Det ble ikke rare avlingen i år, og kvaliteten er heller ikke topp. I over en måned i høst har det vært en stor flokk med gulspurv i åkeren og fråtset i havre. Kunne de ikke ha ventet til jul, spør Moan tankefullt.

Det som skulle bli en hyggelig førjulstid for 67-åringen er blitt en ganske trist julefortelling.

Juletrær ble julitrær

For det startet allerede i sommer da Moans plantefelt på barndomseiendommen Rolitrøa ble snauhogd for juletrær. Etter en langvarig kamp med myndighetene måtte han hogge ned 2000 grantrær som skjermet for utsikten til en hyttenabo.

To døgns sinne

– Jeg tenkte å hogge de som egnet seg til juletrær og beholde det meste av trærne til tømmer. Det kunne jeg gjort dersom de hadde benyttet seg av naboloven i stedet for jordloven. Det var veldig tungt å hogge de unge trærne som ville vært en viktig ressurs om de fikk vokse.

Det utgjorde også et par hundre tusen kroner i tapt verdi. Men med trussel om dagbøter gikk Moan løs med motorsaga i sinne og felte trærne i løpet av to døgn. Området bærer fortsatt preg av raseringen.

– De sa det var greit at trærne ble liggende igjen, men noe pent syn er det ikke. Det står et par grantrær igjen her, og ett av dem skal i stua til jul.

Moan har kommet seg over den verste skuffelsen, men førjulstria blir ikke altfor travel i år.

De siste 6-7 årene har han dyrket havre på en liten åker nedenfor huset i Leksvik. Målet var å skaffe nok korn til å dekke etterspørselen etter kornband til julemessa på Reveltunet.

Tar jula på kornet

– Jeg skal nok klare å binde de 40 kornbanda som jeg har lovet å levere, men det blir ikke så mye arbeid igjen fra de to dekarene med havre i år. Jeg er raus med havren når jeg binder kornbandet, det skal ikke bare være en tynn bukett.

Men Moan innrømmer at det er mye arbeid for lite: –Jeg hadde nok ikke holdt på med dette om jeg ikke var så steikandes glad i å kjøre selvbinder.

Han snakker varmt om forløperen til skurtreskeren, et hesteredskap fra 50-tallet som han hekter på gamletraktoren.

Det lille som var igjen av kornåkeren ble tresket i midten av september, og buntene med havre ble hengt opp på staur til tørk. Etter 14 dager var det dags for å lagre havren til tiden var inne for å binde nekene.

– Det er jo et trivelig arbeid. Barndommens jul kom først etter at vi hadde hengt opp kornbandet. Det skjedde julaften før vi gikk i fjøset. Etterpå var det rømmegrøt og lutefisk, sier Gunnar Moan.

Moan hadde håpet å la de største juletrærne vokse til tømmer. Foto: DAN ÅGREN